Jeg sa fra meg ansvaret som en del av ungdomslederteamet over et år etter rabalderet på LO. Det var ‘no hard feelings’ når jeg tilslutt valgte å si fra meg ansvaret, men vi fant ut i fellesskap at det nok ikke var hensiktsmessig for noen av partene at jeg fortsatte, ettersom min samvittighet drev meg til å stille meg selv så mange grunnleggende spørsmål. Avstanden rent teologisk ble etterhvert så stor, at det også var vanskelig for meg å gi meg til noe jeg egentlig ikke sto inne for. Etter en god prat med det øvrige lederskapet om mine tanker, sa jeg fra meg ansvaret.

Vi har som kristne et ansvar til å følge vår overbevisning, og ikke gjøre vold mot vår samvittighet. Kjernen i det jeg vil frem til er dette: Å følge Gud er ikke det samme som å sverge troskap til et spesielt kirkesamfunn. Mine forpliktelser er til enkeltmennesker og Gud.

Du skriver: “Det er likevel ikke grunn til å flykte. Tenk hvis alle skulle gjøre som deg.”

Jeg håper inderlig at flere gjør som meg! Og da tenker jeg ikke på å “flykte”, men å være ærlig med seg selv og å stille utfordrende spørsmål. Hvis man er en del av et fellesskap som er åpen for å lytte, så trenger ikke resultatet bli “flukt”, men en positiv opplevelse hvor man slipes mot hverandre. Men det forutsetter at man er åpen for en slik ‘slipeprosess’.

Jeg har vært en del av et fellesskap de siste årene hvor vi har blitt slipt av hverandre regelmessig. Vi er fortsatt uenig om mye rart, men vi har vokst i kunnskap og kjennskap til hverandre og til Gud. Målet vårt er å modnes i Kristus og å lage plass for åndens frukter. Gjør vi noe uten kjærlighet som motivasjon, så blir det dødt.

Felleskap med andre kristne hvor jeg bidrar og tilfører, ideelt sett etter sund bibelsk lære.

For meg virker som om du forlot menigehten fordi du ikke fikk øre for dine syn og meninger. Spørsmålet da en kan stille seg. Hvorfor skal andre(ledere,medl) høre på meg/deg og våre meninger sånn uten videre? Jakob sier jo nettopp det, at det er gjennom gjerninger vi beviser vår tro. “Vår Far som ser i lønndom skal lønne oss i det åpenbare.”

Etter en tid(det vil nok ta noen år. Gud er utrolig tålmodig. ;-}) med tjenende gjerninger vil nok kanskje folk være mer villig til å lytte. Fordi de ser at vi lever det vi mener og at det fungerer. Men de vil også samtidig bli utfordret på deres egen etterfølgelse. Spesielt på lydighet. Lydigheten til Gud dreier seg vel om kostnadsberegning. Uansett må de som “vet bedre”, belage seg på å bære en større byrde, tåle mer urettferdighet fra sine egne som tar anstøt av man strever etter en høyere bibelsk standard. Men til gjengjeld blir lønnen større i evigheten. Hvis man holder ut da vel å merke.

Tunghørte ledere som lærer andre å følge Jesu eksempel, men ikke gjør det selv bør vel ikke være noen reell hindring for å realisere sin egen tjeneste oppgave. Min erfaring er at ledere uten visjon, engasjement og som lider av “podie-sjuken”, sjeldent holder ut lenge. Uten Guds kjærlighet blir det veldig krampeaktig og gjennomsiktig. Det er ikke vanskelig å merke om folk bryr seg eller ikke. Om alt de lever for, handler om et forutsigbart religiøst system de er velfungerende og trygge i. Likevel må vi ta innover oss at vi kan lære noe situasjonene. Vi formes og slipes. At vi tør å være snar til å lytte og sen til tale. Vi troende er mange ganger slemmere med hverandre enn dem som er utenfor. ;-)
Det er likevel ikke grunn til å flykte. Tenk hvis alle skulle gjøre som deg.

Blessings.
Alf

Du skriver at “Utopia-menigheten du lengter etter er […] ett håpløst prosjekt”, og begrunner det med kald kjærlighet og kløing i øret. Jeg må understreke at mitt innlegg ikke er et uttrykk for at alle menigheter plutselig skal bli perfekte, bare ved å bli bedre på meningsbrytning. Min mening er heller ikke å gi en oppskrift som fikser alle problemer i dagens kristendom. Jeg tror at fellesskap mellom Jesusetterfølgere kan være positivt – ikke perfekt. Det handler om hvordan vi behandler hverandre når utfordringene kommer.

I artikkelen forsøker jeg å forklare hvorfor ting er som de er i dag, og peke på hva som kan føre et individ, et menneske videre i kjennskapen til Gud og seg selv. Du nevner at et korrupt (eller dårlig) lederskap ikke er en ‘unnskyldning’ til å forlate menigheten man er en del av. Da vi jeg spørre deg: hva er din definisjon av menighet?

Jeg føler en forpliktelse til å tjene mennesker, en av gangen, uavhengig av deres posisjon eller tittel. Å tjene troende = å tjene Menigheten (Kristi Kropp). Å tjene ikke-troende = å utføre misjonsbefalingen. Begge disse tingene = å tjene Gud.

Jeg er enig med det du sier at vi i den vestlige kulturen har blit ‘dopet’ ned av all velstanden. Vi har ingen motgang, ergo ingen motivasjon for å stå på. Trist at det er slik, men sant. Istedenfor å følge Jesu eksempel, bruker vi Bibelen til å rettferdiggjøre det økende fråtseriet – her står den amerikanske ‘pengeteologien’ som et skrekkeksempel.

Det virker som du mener det er feil å forlate menigheten sin. Jeg er enig og uenig. Stikker man uten å si ifra om det man ser er feil, gir man ingen mulighet til lederskapet og menigheten til å forandre seg eller å respondere. Har man derimot tatt opp sine tanker og meninger, men ikke blir hørt eller forstått, er det mye bedre å gå videre med samvittigheten i behold innfor Gud å tjene mennesker, og akseptere andres frie valg til å gå en annen vei. Vi kan ikke kreve at andre forandrer seg mot sin vilje, like lite som de kan kreve det av oss.

Veldig enig med deg når du sier at vi må tjene et menneske av gangen. Det er en nødvendighet om man ønsker å ‘forandre verden’.

Til slutt vil jeg legge til at meningsbrytning uten kjærlighet er like dødt og ufruktbart som alle andre religiøse aktiviteter. Vi mennesker mister så fort den barnlige nysgjerrigheten og den ydmyke oppgaven det er å lytte.

Idag finns det to typer kristne. 1. De som har hørt og forstått Jesu tjenereksempel og gjør etter det i ledelse av Ånd og Skrift. 2. De som har hørt og forstått men IKKE gjør etter det. Mange kristne idag, har i ung alder allerede, staket ut livet sitt lenge før Jesus får noe han skulle ha sagt. Gjemmer seg bort i menighetstradisjoner og legger sin elsk på alt det jordiske, fordi vi i Norge akkurat nå, velter oss i jordisk rikdom. Vi bruker Bibelen til å rettferdiggjøre vår streven etter jordisk gods før vi søker Guds rike og Hans rettferdighet og den kraft som forvandler oss. Resultatet blir en koseklubb for de som har “fått det til” mens de sosialt svake blir overlatt til seg selv på bakerste rad. Det er liksom ikke noe genuin interesse for mennesker og deres behov. Bare en masse religiøse aktiviteter vi prøver å tilfredstille.

Likevel det å forlate menigheten/forsmalingen etter en tid fordi man ikke får “viljen” sin, vitner bare om at man ikke har gitt sin fulle tillit til Gud. Hvem gitt deg autoritet til dra i tvil et lederskap i en forsamling bare fordi du kan se ting som er usunne. Hvis du mener at du vet bedre hvorfor har ikke Gud innsatt deg som hyrde og leder. Menigheten velger det lederskap det vil ha. “Vi smiler pent og gir vår tiende og får høre akkurat det vi vil høre hver søndag.” Vil man leve rettferdig, kommer det garantert motstand uansett om man blir i sin nåværende menighet eller flykter til en ny en, eller starter en selv og tror at man ikke vil gå i de samme fellene som de andre lederene gjorde.
Vil man forandre menigheten sin til det bedre må gjøre seg til tjener for ett menneske om gangen, og det vil jo virkelig vise seg om man er drevet av Guds kjærlighet eller ikke. Du vet, den som utholder alt. ;- )
For å runde av denne kommentar, så må man jo ta innover seg at kristentroen i Norge ikke har hatt trengsel siden den andre verdenskrig. De siste 20-30 år har vel de troende i Norge, i liten eller ingen grad biltt prøvd etter bibelsk standard. Det virker som om kristenlivet fungerer best under trengsel og lidelse og forfølgelse. Se bare på all tilgang vi har til kunnskap i dette landet. Flust med bibler og undervisning publikasjoner. Konferanser opp og ned i mente. Inspirasjonsweekender. Ikke minst internett. Likevel har vi minimal fremgang. Isteden har mange kristne blitt veldig taletrengte og kranglete pga av all kunnskap de har tatt til seg.
Vi opptrer på diskusjonsforumer og i media. Krangler med vantro om moral og evulosjon/kreasjon, når vi enkelt å greit skulle demonstrere Guds kraft, og ta oss av de som faller utenom i samfunnet. Vi har desverre i alt for stor grad begynt å leve kristen livet vårt på det sekulære samfunns premisser fordi det er enklest og smertefritt.

Mvh
Alf

Jeg unner alle et kristent fellesskap en kan trives i! samme åssen form d har – bare man slipper å stå alene om troa. Godt å ha noen i ryggen når man møter utfordring.

Mine spørsmål rettes først og fremst mot de store forsamlingene, hvor pastoren / hyrden umulig kan oppmuntre, irettesette eller kjenne alle. (Derfor bør det også hyrdeansvaret fordeles på mange!) Det er viktig at man ikke har som mål å bli flest mulig på en plass, men deler seg opp slik at man har en størrelse som gjør at mennesker blir både sett og hørt, også når man er svak og ikke kan bidra så mye. Derfor tror jeg at det å samles hjemme hos hverandre er en bærekraftig løsning, og at man tar storsamlingene etter evne og behov, og ikke som noe man MÅ ha hver uke. Yte etter evne :)

Egentlig tror jeg det er bra sånn generelt sett når det kommer til kristent fellesskap – å være tilpasningsdyktig og fleksibel, og kunne trå til der det trengs. Blir man så stor at programmet går foran de konkrete behovene til de som er med i fellesskapet, så står man i fare for at mennesker blir frustrert, sliten eller lei. Det er en gjenganger i de fleste menigheter, og et symptom på at man er i ferd med å bli for mange og at det ikke er nok rom til å delta med også de vanskelige tingene.

Vi er sterke og svake på forskjellige tider i livet, og da er det bra å kunne være der for hverandre, spesielt i hverdagen. Guds forsamlinger omtales ofte i Bibelen som utvidede familier. Det konseptet liker jeg :)

Da er det et poeng at man ikke legger hovedvekten på “slektsstevnene”, men at man tar seg tid til å bli en dynamisk og sunn familie først og fremst i hverdagen, sammen med den nære familien, der hvor alle har en sjanse til å delta.

Jeg tror det også er viktig å legge vekt på hverdagen fordi det er der man ser livene til hverandre. Da blir den gjensidige disippelgjøringen også veldig konkret og praktisk. Det er ofte de små tingene som betyr noe og som former de store linjene :)

Nå er jeg iferd med å skrive en sånn lang post igjen … hehe. Best å stoppe før det tar helt av :)

“Derfor tror jeg at kristent fellesskap har best kår i hjemmene, sånn til vanlig, og at storsamlingene heller kan komme sjeldnere, slik at man virkelig har lyst til å treffe hele den store “familien” og glede seg sammen med de. Hvis lovsang, oppmuntrende preken og “kirkekaffe” blir et supplement til det nære fellesskapet, så tror jeg man unngår at det blir rutine og at man sliter seg ut.
Så legges hovedvekten på å ta vare på hverandre i hverdagen, lage middag sammen, høre hvordan uken har vært, ta opp aktuelle spørsmål og hjelpe hverandre med praktiske ting. Med andre ord; gjør det man pleier å gjør når man samles som venner :) I denne settingen blir det trygt og ta opp Bibelen og lese sammen, stille spørsmål, dele oppdagelser og oppmuntre hverandre.”

Men jeg må si at jeg oppriktig gleder meg til hvert søndagsmøte, selv om det er så ofte som en gang i uken :) Vil ikke gå glipp det. Der samles alle menighetsvennene våre på en gang og vi skikkelig koser oss! Det er ikke alltid at det er der de dype samtalene og store spørsmålene dukker opp, men det er rom for det – etter møtet. Men som regel skjer det (for min del) når vi er sammen en og en eller en gjeng i uka.

Vi kan bli enda flinkere på å besøke hverandre utenom søndagsmøtet -ser den. Besøk bare for å besøke lissom, og ikke for å planlegge noe.

Jeg tenker at kritiske spørsmål, uenigheter og dype samtaler hvertfall har sin plass i bibelgruppene. Der må det være naturlig!

Interessant å lese hva du tenker om “menighet”. Ser vi kanskje er litt uenige om noe, men det går bra :) Jeg er like glad i deg uansett!

Hvis du tenker på den tradisjonelle forståelsen av menigheten, så tror jeg at den vil fortsette å eksistere, men at den aldri vil bli kvitt “barnesykdommene” – rett og slett fordi den i varierende grad ikke bygger på verdiene som Bibelen legger til grunn. Sykdomstegn ved “vanlige” menigheter er at de ønsker å bli større uten å splittes, at enkeltmennesker i stor grad får sin verdi som en ressurs og publikummer og at den reduserer kristendommen til noen aktiviteter i uken istedenfor at det er et hverdagsliv. For å nevne noe :) Det betyr ikke at de er uten verdi eller at alt er bare sorgen, men at menneskene i “menighetene” har et ekstremt stort potensiale!

Ordet menighet finnes ikke i Bibelen, så derfor gjør jeg et forsøk på å definere de forskjellige forståelsene. Det som derimot omtales igjennom hele NT er “Guds forsamling” / “forsamlingene” (ekkelsia). Og den mener jeg har en plass i samfunnet! (Du kan lese mer om dette i en artikkel jeg skrev for en stund tilbake. http://bibelarkivet.info/2009/02/hva-betyr-ordet-menighet-ekklesia/ )

Guds forsamling(er) består av mennesker. De har ingen hellige bygninger (kirker) siden de selv er hellige, og de samles som søsken uten rang eller spesielle posisjoner. Den har allikevel mange tjenende funksjoner (nådegaver) i seg, men ingen av disse har rett til å utfolde seg … men de trår villig til der de blir invitert. Husk; de er jo tjenere, og hvilken rett har tjenere å bestemme over de som de er satt til å tjene? Ingen av funksjonene har mandat til å utøve makt / bestemme over andre søsken, uavhengig om vi snakker om Læreren, Utsendingen (apostelen), eller Hyrden osv. Alle har en grunnleggende rett til å dele det de tenker i sitt hjerte … (så lenge ikke alle prater i munnen på hverandre :)

Mitt hovedanliggende er å lete etter grunnsteinene som de første kristne bygget sine forsamlinger på, og hvilke konsekvenser dette får for hvordan vi samles. Ikke for å lage en eksakt kopi, men for at vi ikke gjør urett mot de prinsipper og verdier som de levde etter.

Først når vi våger å leve ut disse radikale prinsippene, vil vi se at mennesker blir sett og hørt og at Kristi kropp “får blodet tilbake i hender og føtter” som en følge av at det allmenne prestedømme kommer i funksjon. Nå vil “menigheten” også få sin plass i samfunnet, ikke fordi den er en enhet med herskende makt av noe slag, men fordi alle Kristus-imitatorene sprader rundt i hverdagen og er vitner hvorhen de går! Deres sinn blir formet etter Kristi bilde og søker å være en tjener for andre i alle situasjoner, fremfor å herske.

Se for deg en hel by full av kristne som et slags pulserende nervesystem. De samles ikke først og fremst i en stor bygning utenfor byen hver søndag, men de samles hos hverandre i hjemmene! Stikkord er dynamikk, behovsorientert, minimalt byråkrati og null hierarki. De som tar ansvar (populært kalt ledere), har ingen makt til å bestemme noe mot andres vilje, men går foran som et eksempel som kan etterfølges og som gjør at andre kan stole på dem. (Der det står “ledere” i Bibelen kan det bedre oversettes med “de som går foran”.) De leder ved eksempel, ikke makt.

Jeg er ikke imot storsamlinger, men mener at hovedvekten skal ligge på de små og nære samlingene hvor Kristi kropp kan bli kjent, og så kan man heller ha heidundranes fellessamlinger med større intervaller. På den måten vil ikke mennesker slite seg ut og kun bli en ressurs, og når man samles vil alle være himla klar for å kose seg sammen med hele Guds forsamling! Her finnes det ingen fasit, men man må rett og slett snakke sammen og bli enige om løsninger som er fornuftige for helheten. Målet er ikke å lage tradisjoner som etterhvert bare må følges, men at hvert nytt initiativ er friskt og vurderes utifra evne og behov.

Mye av det jeg beskriver her er fortsatt bare en drøm opp i mitt hode, men jeg gleder meg til den dagen da dette begynner å spre seg! Det vil være tusenvis av utfordringer og mye rabalder, men som jeg poengterer i min artikkel over – uten meningsbryting, ingen utvikling og fremgang :)

Dette blir ikke en erstatning for “menigheten” men et forsøk på å finne tilbake til originalen. Nå ble det veldig mye på en gang, men still gjerne flere spørsmål. Denne automaten lades fort opp igjen :)

Jeg kan tipse om en blogg med mye konkret “bibelforskning” rundt dette emnet: http://www.byggemennesker.blogspot.com. Nå må jeg slutte å skrive og komme meg av gårde. Ha en fin dag!

Jeg var jo også med av ledertemaet (på loud) en god stund, men gikk også ut etterhvert fordi det ikke var naturlig å stille så mange spørsmål i denne settingen. En slik nysgjerrighet jeg hadde til hva Bibelen sa om fellesskap kom i veien for at vi kunne lede effektivt. Det ble en interessekonflikt. Det var tungt og seigt å snakke med den øvrige ledelsen om mine tanker også, da de var innstilt på å “komme videre” – å debattere detaljert ble ikke prioritert. Samtidig var det det som nettopp var så viktig! (ihvertfall for meg :) Skulle jeg fortsatt med alle mine spørsmål ubesvart, ville jeg undertrykt og ødelagt min samvittighet, som igjen hadde ført til en større krise for meg etter en tid.

Se for deg at vi prøver å tenke om på rammene rundt det kristne fellesskapet. At vi samles først og fremst basert på de relasjonene vi har, og at vi tørr å bygge disse dypere ved å være oppriktig og ærlige med hverandre når vi samles. (Tenk så gøy å ta med nye mennesker inn i et slikt ærlig fellesskap!)

Det er ikke noe poeng å ha en offisiell lære, hvis flere innerst inne har spørsmål og tvil rundt den, men ikke tør å spørre! Det skaper bare usikkerhet overfor hverandre og andre ikke-troende man møter. Da er det mye bedre å få det ut, og så undersøke sammen – hva tror vi på og hvorfor?

Gjør man dette må man venne seg til å prate sammen, også om de tingene som man ikke er enige om. Nettopp dette er jo så fint! Da må vi utvikle en av åndens frukter som er tålmodighet, og denne frukten gjør at vi legger mye tid ned i å forstå andre mennesker. Jeg tror det er mulig (og bra!) og ha et fellesskap hvor man ikke er enige om alt, men hvor man stadig utfordrer hverandre, med et tålmodig og kjærlighetsfullt sinn. Det overordnede målet er å bygge hverandre opp over tid – gjennom et helt liv om nødvendig :)

Derfor tror jeg at kristent fellesskap har best kår i hjemmene, sånn til vanlig, og at storsamlingene heller kan komme sjeldnere, slik at man virkelig har lyst til å treffe hele den store “familien” og glede seg sammen med de. Hvis lovsang, oppmuntrende preken og “kirkekaffe” blir et supplement til det nære fellesskapet, så tror jeg man unngår at det blir rutine og at man sliter seg ut.

Så legges hovedvekten på å ta vare på hverandre i hverdagen, lage middag sammen, høre hvordan uken har vært, ta opp aktuelle spørsmål og hjelpe hverandre med praktiske ting. Med andre ord; gjør det man pleier å gjør når man samles som venner :) I denne settingen blir det trygt og ta opp Bibelen og lese sammen, stille spørsmål, dele oppdagelser og oppmuntre hverandre.

Når kom jeg i siget … skrev jo aaalt for mye :)