Har vårt forbruksnivå en utløpsdato?
Verden har de siste hundre årene gjennomgått en enorm forandring når det kommer til forbruk og ressursutvinning. Idag tar den vestlige verden disse godene for gitt – den oppvoksende generasjonen vet knapt om noen annen virkelighet en den vi lever i nå. Men – hvor lenge kan jorden gi oss nok energi og ressurser til å opprettholde dagens levestandard? Har vårt forbruksnivå en utløpsdato?
Omtrent halvparten av matvarene vi kan kjøpe i norske dagligvarebutikker kommer fra fra utlandet. Så og si alle klesplagg man får kjøpt, er produsert i andre land hvor arbeidskraften er billig. De fleste elektriske artikler er også produsert på andre siden av kloden, for slikk og ingenting. Alt dette kan oppsummeres med ett ord: ‘sentralisering’.
På grunn av billig og effektiv transport kan vi sette bort en rekke arbeidsoppgaver til andre kontinenter – man kan produsere med høy effektivitet og i stor skala. Den største motivasjonen for disse løsningene er selvfølgelig økonomi, som i stor grad går foran hensyn til miljø, sikkerhet og rettferdighet.
For at dette systemet skal fortsette å fungere som idag, er vi avhengig av å kunne flytte varene over store avstander på relativt kort tid. Med andre ord; oljen er verdenssamfunnets ubestridte livsnerve. Uten denne grunnleggene ressursen vil sentraliseringen ikke la seg gjennomføre (eller forbli lønnsom). Oljeforbruket øker med høyt tempo – hva så med utvinningen? La meg introdusere dere for en viktig teori som alle bør ha en grunnleggende forståelse av:
“Peak Oil” – oljeproduksjonens øvre grense
Oljen er blodet i årene på verdenssamfunnet, og forutsetningen for opprettholdelsen av dens komplekse mekanismer – den er pulsen som muliggjør levestandarden vi nyter godt av. At oljen eksisterer er for de fleste en selvfølge, like normalt som at solen står opp om morgenen. Den sørger for at vi kan bevege oss over store avstander, kjøpe mat i butikkene og produsere en rekke oljebaserte forbruksgjenstander. Samtidig vet “alle” at oljen en gang kommer til å ta slutt, den kan ikke vare evig.
Men – kan vi forutsi når oljen kommer til å ta slutt?
Ja, uten tvil! – og her kommer “peak oil” inn i bildet. Det hele startet i 1956 med at Dr. M. King Hubbert offentliggjorde kalkulasjoner på når USAs oljeproduksjon kom til å nå sitt toppunkt. Hans dom var klar; USA ville nå toppen en gang på starten av 70-tallet, og ville etter dette avta gradvis (trykk på grafen for større bilde). Han ble latterliggjort for sine påstander fra mange hold, men ettersom tiårene gikk, viste det seg at mannens beregninger var skremmende nøyaktig. Gjennom 70- og 80- tallet dalte USAs produksjon, og importen fra andre nasjoner ble en tvingende nødvendighet. Det som var kilden til USAs uavhengighet og storhet, ble på noen tiår forvandlet til avhengighet og farlige forbindelser med ustabile oljenasjoner på andre siden av Atlanteren.
Prinsippene som Hubbert tok i bruk, har i nyere tid blitt oppdatert og overført til et globalt perspektiv. Toppunktet (peak oil) på verdensbasis har nylig blitt beregnet til å inntreffe i 2014. Undersøkelsen er utført av Department of Petroleum Engineering og Kuwait Oil Company, og ble offentliggjort i 2010 (lenke). Rapporten er på ingen måte enestående, men bekrefter det mange andre rapporter også har konkludert med. Vi nærmer oss toppen av oljens “gullalder”. I Norge nådde vi toppen rundt år 2000, og det er bare noen få nasjoner igjen som fortsatt ikke har opplevd en nedgang i utvinningen.
Konsekvensene av disse beregningene er enorme! Oljen vil selvfølgelig være tilgjengelig i mange tiår til, men prisene vil øke og produksjonen avta. Er vi forberedt på en hverdag med stadig mindre olje? Et annet aspekt har også gjort seg gjeldene de siste årene. Tidligere fattige land begynner nå å få fart på utviklingen og velstanden. Bare i Kina, hvor ca halvparten av verdens befolkning lever, steg etterspørselen med 28% i Januar, sammenlignet med samme måned ifjor.
Det er helt åpenbart at vi må tenke nytt for å løse denne enorme utfordringen. I mitt hode er problemstillingen todelt. På den ene siden må vi som verdenssamfunn utvikle gode og fornybare alternativer til olje. Her har vi et hav av gode løsninger å satse på – spesielt i vårt ressursrike land, Norge. Om man hadde brukt bare en brøkdel av oljefondet til fremtidsrettet energiforskning, ville vi ha vært langt på vei. Dette er den ene siden av saken.
Den andre siden utfordrer vår egen livsstil og hvordan vi benytter oss av ressursene vi har lokalt. Vi er en del av et samfunn som i skremmende grad har isolert individene fra hverandre, og som har fjernet vår uavhengighet når det gjelder mat, klær og andre grunnleggende behov. Lokal produksjon har blitt en kuriositet, og sentralisert produksjon en selvfølge. Ønsker vi et samfunn som blomstrer uten overforbruk av verdens ressurser, må vi gjøre radikale inngrep i vår egen tankegang og lokale samfunnsstruktur.
For å svare på problemstillingen i overskriften; ja, vårt nåværende forbruksnivå har definitivt en utløpsdato om vi ikke tilpasser oss virkelighetens begrensninger. Det er opp til oss å handle i henhold til den synkende oljeproduksjonen de neste tiårene. Men husk – å handle i panikk er aldri lurt. Valgene vi tar personlig og som samfunn må være gjennomtenkt og nøye debattert. Som jeg nevnte i forrige post: “ingen fremgang uten meningsbryting”!
Håper ikke artikkelen ble for dyster i tonen. Den er ment som et opplysende innslag og ikke som noen dommedagsprofeti. Neste post kommer i alle fall til å handle om hva du og jeg helt konkret kan gjøre, og hvilke initiativ som allerede eksisterer på verdensbasis. Det overrasket ikke meg, men de beste tiltakene som er i funksjon idag har startet som grasrotbevegelser. Jeg kommer også til å se på forskjellene mellom aktivistiske reaksjoner (demonstrasjoner osv) og den mer langsomme, proaktive og tålmodige tilnærmingen til utfordringene.
Jeg må også legge til at dette (relativt) korte innlegget ikke yter rettferdighet mot et så stort og komplekst emne. Har du spørsmål eller noe du ønsker å tilføye, så venter kommentarfeltet spent på din ytring!