De neste tre måneden skal June og jeg jobbe her i Klyvevegen. Neste helg arrangeres det et lite permakulturtreff her, som vi skal hjelpe til med å tilrettelegge. Vi skal slå en del gress i skråningene, og neste uke kommer det en amerikansk WOOFer som er snekker som skal bytte gulvet i den lille låven. Vi skal også være med i prosessen når det utarbeides en grundig permakulturplan for eiendommen. I august blir det høsting av mange forskjellige bær, urter og frukter og det snakkes om å lage enda mer cider, for å fylle forrådet.

I morgen skal vi bli bedre kjent med eiendomen, som er ganske så stor. Blir spennende å se det som er gjort og hvilke muligheter stedet byr på.

Nå er første dagen over og vi kryper til sengs. Har fyrt litt i ovnen. Utsikten utover Fyksesund er dramatsik men samtidig et beroligende syn, midnattstid.

Her får dere ihvertfall et lite innblikk i starten av året :)

Å drive gård er hardt arbeid men samtidig veldig givende – og selv om det er mye jobb, så har man “lav puls” og tid til å kose seg underveis. Ihvertfall når man er en god gjeng som deler på oppgavene :) De siste ukene har bydd på nærkontakt med livsgrunnlaget til menneskeheten, og det har helt klart forsterket min respekt for hvordan vi behandler og konsumerer mat. Det er en ting å lese om det, enn annen ting å faktisk stå med hendene full av jord og drit og innse hvor lang tid det faktisk tar fra såkorn til ferdig matvare. Lærerikt og potensielt livsforandrende.

Ikke like lett å få tatt bilder av alt som skjer, men du kan se noen fra de siste ukene ved å trykke her. Det kommer forhåpentligvis litt film om ikke så alt for lenge også, en liten stemningsrapport fra livet på Fosen FHS. Men jeg lover ingenting!

Første skoledag var mandag 23. august. Det eneste som stod på programmet var innkvartering og en festmiddag på kvelden. Jeg ankom i firetiden, og fikk en kjapp omvisning og ble tildelt nøkkel til rommet mitt. Ettermiddagen gikk med til å få ting på plass og å mingle med dem som allerede var ankommet skolen. Mange hyggelige folk! Det er også en god del som kommer fra det store utland – blant annet Sverige, Danmark, Nederland, USA, Tyskland og Nederland.

Så var det festmiddag hvor vi fikk servert ekte trønder-sodd, noe som var ytterst smakfullt. Til dessert fikk vi nyplukket rips med hjemmelaga vaniljesaus – snadder! Resten av kvelden ble brukt til heftig polonese-dans og bli-kjent leker. Ettersom frokosten dagen etter starter kl 07:45, bar det rett i seng i 12-tiden.

Neste dag startet med en sunn og god frokost. Deretter var det morgensamling, hvor vi sang noen sanger og hvor lærerne presenterte seg selv. Disse samlingene skal utover året også inneholde korte foredrag hvor elever som har noe på hjerte får 10-15 minutter til å opplyse sine medelever. Kult konsept!

Etter morgensamlingen gjorde vi oss klare for dagens første “bolk”-undervisning (eller linje-undervisning om du vil). Vi syklet ned til skolens gård, hvor vi skulle lære å omgås hester. Veldig lærerikt, og absolutt nødvendig for å klare å høste avlingen som er klar om noen uker! Det er 6 hester på skolegården, og vi fikk hilse på flere av dem når vi fikk øvelse i å leie en hest. Det høres kanskje enkelt ut, men det er en rekke ting man bør vite om for at hesten skal adlyde deg og ikke ta helt over. Etter en lang lunch (som her blir kalt for “dugur”), fikk vi opplæring i å legge på trekk-seler som brukes når man skal spenne en vogn eller et redskap bak hesten. Er en del å huske på, men håper at det kommer med øvelse.

Deretter hekta vi en vogn på hesten, og tok turen ned til grønnsaksåkeren. Der høsta vi inn salat, rødbeter, gulnepe, blomkål og et par andre ting jeg ikke husker navnet på i farten. Vi tok kun det som var modent, og lot resten stå. Tilsammen ble det 7-8 kasser med fine grønsaker som vi kjørte tilbake til gården for å veie. Blir digg å spise egenplukket mat, som er dyrket uten alskens kraftfôr og giftstoffer!

Etter en en god spinatmiddag, dro vi igang en hjemmelaget versjon av fantasi, hvor alt gikk ut på å mime. Dette viste seg å være både vanskelig å krevende, når forskjellige nasjonaliteter var representert – men det gikk, og vi fikk virkelig trent lattermusklene. Tiden gikk fort, og plutselig var det tid for kveldsmat. Etter noen brødskiver og en dansk-svensk-norsk debatt, bar det ut på en liten fotballbane med minst 20 stk på banen. Tross høy befolkningstetthet, var det full innsats fra samtlige, og det ble opptil flere mål :)

Jepp. Da har jeg oppsummert de siste dagers hendelser uten å fylle inn så mange detaljer og lange avsporinger – men fortvil ikke! De kommer nok etterhvert som jeg vender meg til min nye tilværelse.

Det første vi som enkeltmennesker må gjøre for ikke å miste håpet, er å bryte utfordringene ned i størrelser vi kan påvirke og forstå. Vi må velge å være proaktive, gjøre det som er motsatt av det negative. Istedenfor å resignere, kan vi lete etter løsninger som involverer et personlig engasjement – oppgaver som er overkommelig og som faktisk kan gjennomføres.

Det finnes et konkret eksempel på en slik proaktiv løsning: “Transition Towns”. På godt norsk: “Overgangsbyer”. Overgang til hva da? Hovedtanken er at tettsteder og byer skal gå fra å være avhengig av globale ressurser for å overleve, til å bli selvforsynt med mat, energi, viktig kunnskap osv. En slik endring skjer ikke over natten — derav “Overgangsby”. La meg sitere et bra ordtak som forklarer filosofien bak initiativet:

You never change things by fighting the existing reality.
To change something, build a new model
that makes the existing model obsolete.

Du forandrer aldri ting ved å kjempe imot den eksisterende virkeligheten.
Hvis man ønsker å forandre noe, bygg en ny utgave
som gjør den gamle utgaven overflødig.

– Buckminster Fuller

Konseptet ble til da læreren Rob Hopkins så filmen “The end of Suburbia” sammen med sin skoleklasse. Filmen utforsker hva som vil skje de neste tiårene, når den billige energien blir sjeldnere og mer kostbar. Hopkins og elevene så behovet for endring, og utviklet ideen om hvordan de kunne forandre både seg selv og sine lokalsamfunn på en aktiv og positiv måte. I dag er det over 200 områder som offisielt er med i initiativet, og en rekke andre byer er i prosessen med å vurdere om de skal bli med.

Hopkins og elevene satt eksperimentet igang i sin lokale by, Totnes (UK) i 2005. De begynte med å arrangere foredrag og samtalekvelder for innbyggerne. Interessen økte raskt, og de lokale politikerne kunne ikke noe annet enn å ta engasjementet på alvor. Det første steget de tok for å forandre sin by, var med andre ord opplysning, kunnskap og samtale. Da folk i byen fikk øynene opp for utfordringene de sto overfor de neste tiårene, eksploderte ideene og engasjementet! Alle hadde noe å bidra med, og lokalsamfunnet ble som en direkte følge av dette, knyttet tettere sammen. Overgangen bestod ikke av ferdigtygde politiske avgjørelser hvor innbyggerne i beste fall måtte stemme for eller imot – nå var det de selv som i fellesskap la planer, organiserte og dro igang tiltakene som ble foreslått!

Grunnen til at dette konseptet har spredd seg så fort på kun et par år, er at det ikke er snakk om en topptung og gjennomorganisert struktur. Hele ideen går ut på at hver by har sine behov og særegenheter, som gjør at ingen andre enn lokalbefolkningen selv er bedre rustet til å forme byens fremtid. Kunnskapen om utfordringene er den samme, konseptet om samtaler og opplysning er det samme, men løsningene vil være vidt forskjellige nettopp fordi menneskene og byene er forskjellige.

Grunnleggeren, Rob Hoppkins, prøver å sammenfatte bevegelsens kjerne med disse punktene.

• Viral: Konseptet sprer seg kjapt, og dukker opp der man minster forventer det.
• Open Source: Det er en modell som folk former selv og får et eierforhold til, og ideen utvikles, deles og spres uten å koste noe.
• Selvorganisert: Den blir ikke kontrollert fra sentralt hold, men videreutvikles av dem som tar det lokale initiativet.
• Løsningsorientert: Det er naturlig nok et positivt tiltak som ikke fokuserer på å demonstrere mot alt som gjøres feil av andre. Initiativet oppmuntrer deltagerne til å se for seg en bedre verden, en virkelighet hvor man har tatt inn over seg de naturlige begrensningene som eksisterer.
• Prosessbasert: Man lærer kontinuerlig, både fra suksess og feiltrinn. Man redefinerer seg selv etterhvert som man finner ut hva som virker og hva som ikke virker.
• Klargjørende: Tiltaket tilbyr en klar definisjon av hvor menneskeheten befinner seg i dag, basert på den beste vitenskapen som er tilgjengelig.
• Tar hensyn til sted og størrelse: Overgangene ser forskjellige ut overalt hvor de finner sted.
• Historisk: Den forsøker å bevisstgjøre deltakerne på de utrolige muligheter vi har nå, og hvor mye vi kan oppnå, sett i historisk sammenheng.
• Gøy: Sist men ikke minst; hvis det ikke er morsomt, så gjør du noe feil :)

Jeg tror en slik innfallsvinkel er en bedre måte å løse problemene på, enn kun å ytre vår misnøye om alt som er feil. Begynner vi ikke med oss selv, kan vi heller ikke forvente at andre skal gjøre det! Jeg tror også at vår overdrevne tillit til at politikerne skal snuse seg frem til de beste løsningene, bør erstattes med en tro på vår egen evne til å forandre våre omgivelser. Hvis nok mennesker får et aktivt, opplyst og kunnskapsrikt forhold til utfordringene vi står overfor, så må politikerne tilpasse seg folkets ønsker.

Vår fremtid begynner i dag, og den formes av de valgene vi tar i dette øyeblikk. Uten konkret og nøyaktig kunnskap om våre omgivelser vil vi ta dårlige og ubevisste valg, som igjen fører oss lengre inn i den koselige boblen vi i den vestlige verden lever i. Kun ved å samtale og utforske dagens virkelighet sammen, kan vi forme vår fremtid. Slik begynner vi på prosessen med å endre valgene vi tar idag.

Omtrent halvparten av matvarene vi kan kjøpe i norske dagligvarebutikker kommer fra fra utlandet. Så og si alle klesplagg man får kjøpt, er produsert i andre land hvor arbeidskraften er billig. De fleste elektriske artikler er også produsert på andre siden av kloden, for slikk og ingenting. Alt dette kan oppsummeres med ett ord: ‘sentralisering’.

På grunn av billig og effektiv transport kan vi sette bort en rekke arbeidsoppgaver til andre kontinenter – man kan produsere med høy effektivitet og i stor skala. Den største motivasjonen for disse løsningene er selvfølgelig økonomi, som i stor grad går foran hensyn til miljø, sikkerhet og rettferdighet.

For at dette systemet skal fortsette å fungere som idag, er vi avhengig av å kunne flytte varene over store avstander på relativt kort tid. Med andre ord; oljen er verdenssamfunnets ubestridte livsnerve. Uten denne grunnleggene ressursen vil sentraliseringen ikke la seg gjennomføre (eller forbli lønnsom). Oljeforbruket øker med høyt tempo – hva så med utvinningen? La meg introdusere dere for en viktig teori som alle bør ha en grunnleggende forståelse av:

“Peak Oil” – oljeproduksjonens øvre grense

Oljen er blodet i årene på verdenssamfunnet, og forutsetningen for opprettholdelsen av dens komplekse mekanismer – den er pulsen som muliggjør levestandarden vi nyter godt av. At oljen eksisterer er for de fleste en selvfølge, like normalt som at solen står opp om morgenen. Den sørger for at vi kan bevege oss over store avstander, kjøpe mat i butikkene og produsere en rekke oljebaserte forbruksgjenstander. Samtidig vet “alle” at oljen en gang kommer til å ta slutt, den kan ikke vare evig.

Men – kan vi forutsi når oljen kommer til å ta slutt?

Ja, uten tvil! – og her kommer “peak oil” inn i bildet. Det hele startet i 1956 med at Dr. M. King Hubbert offentliggjorde kalkulasjoner på når USAs oljeproduksjon kom til å nå sitt toppunkt. Hans dom var klar; USA ville nå toppen en gang på starten av 70-tallet, og ville etter dette avta gradvis (trykk på grafen for større bilde). Han ble latterliggjort for sine påstander fra mange hold, men ettersom tiårene gikk, viste det seg at mannens beregninger var skremmende nøyaktig. Gjennom 70- og 80- tallet dalte USAs produksjon, og importen fra andre nasjoner ble en tvingende nødvendighet. Det som var kilden til USAs uavhengighet og storhet, ble på noen tiår forvandlet til avhengighet og farlige forbindelser med ustabile oljenasjoner på andre siden av Atlanteren.

Prinsippene som Hubbert tok i bruk, har i nyere tid blitt oppdatert og overført til et globalt perspektiv. Toppunktet (peak oil) på verdensbasis har nylig blitt beregnet til å inntreffe i 2014. Undersøkelsen er utført av Department of Petroleum Engineering og Kuwait Oil Company, og ble offentliggjort i 2010 (lenke). Rapporten er på ingen måte enestående, men bekrefter det mange andre rapporter også har konkludert med. Vi nærmer oss toppen av oljens “gullalder”. I Norge nådde vi toppen rundt år 2000, og det er bare noen få nasjoner igjen som fortsatt ikke har opplevd en nedgang i utvinningen.

Konsekvensene av disse beregningene er enorme! Oljen vil selvfølgelig være tilgjengelig i mange tiår til, men prisene vil øke og produksjonen avta. Er vi forberedt på en hverdag med stadig mindre olje? Et annet aspekt har også gjort seg gjeldene de siste årene. Tidligere fattige land begynner nå å få fart på utviklingen og velstanden. Bare i Kina, hvor ca halvparten av verdens befolkning lever, steg etterspørselen med 28% i Januar, sammenlignet med samme måned ifjor.

Det er helt åpenbart at vi må tenke nytt for å løse denne enorme utfordringen. I mitt hode er problemstillingen todelt. På den ene siden må vi som verdenssamfunn utvikle gode og fornybare alternativer til olje. Her har vi et hav av gode løsninger å satse på – spesielt i vårt ressursrike land, Norge. Om man hadde brukt bare en brøkdel av oljefondet til fremtidsrettet energiforskning, ville vi ha vært langt på vei. Dette er den ene siden av saken.

Den andre siden utfordrer vår egen livsstil og hvordan vi benytter oss av ressursene vi har lokalt. Vi er en del av et samfunn som i skremmende grad har isolert individene fra hverandre, og som har fjernet vår uavhengighet når det gjelder mat, klær og andre grunnleggende behov. Lokal produksjon har blitt en kuriositet, og sentralisert produksjon en selvfølge. Ønsker vi et samfunn som blomstrer uten overforbruk av verdens ressurser, må vi gjøre radikale inngrep i vår egen tankegang og lokale samfunnsstruktur.

For å svare på problemstillingen i overskriften; ja, vårt nåværende forbruksnivå har definitivt en utløpsdato om vi ikke tilpasser oss virkelighetens begrensninger. Det er opp til oss å handle i henhold til den synkende oljeproduksjonen de neste tiårene. Men husk – å handle i panikk er aldri lurt. Valgene vi tar personlig og som samfunn må være gjennomtenkt og nøye debattert. Som jeg nevnte i forrige post: “ingen fremgang uten meningsbryting”!

Håper ikke artikkelen ble for dyster i tonen. Den er ment som et opplysende innslag og ikke som noen dommedagsprofeti. Neste post kommer i alle fall til å handle om hva du og jeg helt konkret kan gjøre, og hvilke initiativ som allerede eksisterer på verdensbasis. Det overrasket ikke meg, men de beste tiltakene som er i funksjon idag har startet som grasrotbevegelser. Jeg kommer også til å se på forskjellene mellom aktivistiske reaksjoner (demonstrasjoner osv) og den mer langsomme, proaktive og tålmodige tilnærmingen til utfordringene.

Jeg må også legge til at dette (relativt) korte innlegget ikke yter rettferdighet mot et så stort og komplekst emne. Har du spørsmål eller noe du ønsker å tilføye, så venter kommentarfeltet spent på din ytring!

En “usynlig” revolusjon blant troende

De som kjenner meg vet nok litt om hva jeg tenker om menighet, fellesskap og kristenliv generelt. Jeg argumenterer utifra Bibelen om at hierarki ikke er en selvskrevet del av Guds menighet, snarere tvert imot. Jesus formet fellesskapet mellom brødre og søstre på en slik måte at folk skulle bli sett og hørt. Hans ønske var at vi skulle ta vare på hverandre og dele livet i hverdagen, ikke bare delta på møter og høre på pastorer og predikanter. For mye tid og ressurser brukes på og i kirkebygg. Mitt ønske er at troende gjenoppdager det enkle og spontane fellesskapet som beskrive i det nye testamentet.

Jeg tror og håper å se at disse tankene blir mer og mer til virkelighet, både for meg personlig og for troende rundt om i Norge. Det er så mange mennesker som føler seg utilpass og fremmedgjort i dagens menigheter. Disse forsvinner stille ut av kristne miljøer uten å ha et godt alternativ, og resultatet er ofte en tro som avtar i takt med mangelen på fellesskap, oppriktighet og studier av Bibelen.

Heldigvis finnes det lys i tunnelen for alle som havner på utsiden av “standardmenigheten”. Fler og fler begynner å stille seg spørsmål som fører dem tilbake til Bibelen og den livsstilen som skildres der.

Det var mitt håp og min bønn for 2010; nå over til noe heeelt annet!

Steorn og fri energi

Jeg spår at året 2010 vil bli året med store kontroverser og et økende fokus rundt nye teknologi som kan gi oss fri energi. Det er riktignok litt tidelig å si noe bastant, men jeg har fulgt med på selskapet Steorn i over et år nå. Et helt vanlig selskap som laget og leverte sikkerhetsløsninger for myndigheter og privatmarkedet. For 6 år siden skulle de lage en sikkerhetsløsning måtte bli så effektiv som mulig – bruke lite strøm og vare lenge. I løpet av en brainstorm om hvordan de kunne løse et slikt problem best, snublet de over en “ny” ide som var så revolusjonerende at de bestemte seg for å bruke mer tid på å teste den ut. Grunnen til at jeg setter “ny” i klammer, er fordi konseptet i seg selv ikke er nytt. Helt siden elektrisiteten ble oppdaget, har mennesker prøve å utnytte den til å lage såkalte evighetsmaskiner. Det som var nytt i deres tilfelle var konstruksjon og utforming.

I sommer gikk imidlertid Steorn under jorden, og man hørte ingenting fra dem. Etter at en mislykket demo og en vitenskapelig jury som benektet at konseptet virket, ble det helt stille. Frem til nå.

I desember annonserte de en offentlig visning av teknologien sin, og de satt opp webkameraer som streamet hendelsen ut til hele verden. Interessen økte igjen gradvis blant de som hadde fulgt dem, mens de store mediene fortsatte å gjøre narr av dem. Mange spørsmål fra kritikere begynte på nytt å trenge seg frem. Nå ser det ut til at selskapet er bedre forberedt på å møte kritikken.

De har annonsert at de skal gjennomføre 4 eksperiment som vi ta for seg de mest etterspurte problemstillingene blant kritikere. Den første har de allerede gjennomført på en overbevisende måte (i mine øyne), og de tre neste blir vist live om ca en uke. Da vil det også bli åpent for nøytrale vitenskapsmenn til å teste, tukle og studere fenomenet. Det hele kan observeres i Dublin, Ireland, og hvis noen vil spandere en flybillett på meg så sier jeg ikke nei takk. Hehe.

Så det var det. Vil 2010 bli det året hvor fri energi revolusjonerer samfunnet på samme måte som oppdagelsen av elektrisitet gjorde for over 100 år siden? Tiden vil vise.

A4-forsettene

Jeg skal prøve å gjenoppta fysisk aktivitet på en eller annen måte. Etter sommeren ble det dårlig med jogging. Målet er å prøve ut en type intervalltrening som ofte kalles 4 x 4. Altså; fire minutters høy intensitet og 3-4 minutters lav intensitet med fire repetisjoner. Mange som vitner om gode resultater – så gjenstår det å se om det funker for meg :)

Charlotte Haug er redaktør i ovenfornevnte tidsskrift og har en relevant utdanning når det kommer til smittesykdommer og imunforsvar (PhD in infectious diseases and immunology). Du kan lese mer om utdanningen til Charlotte på denne siden. Dette er ikke den første gangen redaktøren uttaler seg kritisk mot svinevaksina eller myndighetenes behandling av “pandemien”. Jeg legger ved et utdrag av teksten under, men anbefaler å lese hele artikkelen (publisert 3. desember) for å få med deg alle detaljene. Artikkelen er ikke lang og leses på ca 5 minutter. Vil du vite mer, anbefaler jeg den forrige artikkelen som hun skrev på lederplass: Panikkpandemi? (14. mai). Sunn skepsis er ikke usunt. Hehe. God lesning!

[...] Når helsemyndighetene kommuniserer på et såpass generelt nivå, blir det vanskelig å diskutere og nesten umulig å forstå hvorfor anbefalinger og argumentasjon forandres. For eksempel har begrunnelsen for hvorfor og hvordan det skal vaksineres stadig endret seg – fra at det viktigste var å vaksinere dem som var spesielt utsatt for alvorlig sykdom, til å vaksinere halve befolkningen for å stoppe spredningen og så til å anfale hele befolkningen å vaksinere seg. En snau måned senere ble vaksinering et spørsmål om moral. «Alle har et moralsk ansvar for å vaksinere seg. Det handler om å beskytte mennesker man omgås,» uttalte direktør for Folkehelseinstituttet Geir Stene-Larsen til Dagbladet 18. november. Og han fortsatte: «Vi vet ikke helt hva som er årsak til tvilen mot vaksinen, men registrerer at det er en liten gruppe i de fleste land som kjemper mot vaksinering. Vi må lære oss å leve med motkreftene. Dette kan skyldes engstelse mot vaksiner, og diskusjoner øker frykten.» Dette er sterke ord. Det er stor avstand mellom å utvikle en eksperimentell vaksine i en uoversiktlig pandemisituasjon til det å hevde at vi alle har et moralsk ansvar for å bli vaksinert – når det faktisk viser seg at sykdommen er ganske ufarlig. Og hvis Folkehelseinstituttets direktør lurer på hva som «er årsak til tvilen mot vaksinen», er det bare å gå til faglitteraturen. Der har det i flere tiår, ja faktisk helt siden spanskesyken, vært diskutert om og hvordan influensavaksiner eventuelt kan påvirke dødeligheten av influensa. Det må også være legitimt å etterspørre data om bivirkninger av selve vaksinen. Vaksiner er som andre medikamenter, de er ikke bivirkningsfrie.