Jeg ønsker å belyse en usunn side ved dagens kristendom – hvordan forholder vi oss til kritiske spørsmål og uenigheter? Det har vist seg å være en gjentakende holdning i mange kristne sammenhenger, både i vår tid og tidligere, at kritikk bør unngås eller dysses ned, og at slikt ‘opprør’ er opphavet til mye ondt.

Min kritikk går ut på at kristne ledere ofte er for raske til å stemple oppriktige spørsmål som ‘opprørsk’ eller upassende. Hva kommer dette av? Vi har blitt vant til at undervisningen skal komme i form av en monolog fra kyndig personell og leveres fra en talerstol. Problemet med denne praksisen er bare at det blir lite rom for meningsbryting! Uten et fora for åpen og ærlig debatt står man i fare for å stagnere – fremgangen vil rett og slett utebli. La meg forklare nærmere.

Det er et anerkjent faktum at mennesker modnes ved at vi går igjennom aktive prosesser. Uteblir den sunne refleksjonen rundt egne meninger og holdninger, vil også modningsprosessen stagnere. Blir man ikke motsagt står man i fare for å bli enspora og lite forståelsesfull – barnslig rett og slett!

Religiøst lederskap blir ofte løftet frem som en garantist for ‘den sunne lære’, en slags beskytter av de kristne dogmene. Dette kan nok være tilfelle, på den måten at man konserverer tankegods som ble sementert på et visst tidspunkt i historien. Den uheldige effekten ved at læren overlates til et lederskap, er at man utvikler dogmer som ikke kan stilles spørsmål til – som blir hellige i seg selv. Dette fører til at folk flest slutter å spørre og undersøke, som igjen fører til kollektiv og personlig stagnasjon. Når vi ikke oppmuntres til å være (og forbli) nysgjerrige, mister vi gradvis muligheten og evnen til å ta til oss kunnskap som får betydning for oss i hverdagslivet. Den manglende kjennskapen til ordet og læren blant folk flest, fører derfor til en ‘avkristning’!

Troen går fra å være personlig og bevegelig, til å bli kollektiv og dogmatisk. Det som skulle verne og beskytte kristen tro vil etter en tid virke mot sin hensikt, og i økende grad bidra til at folk gir opp troen på Gud. På dette tidspunktet har ‘beskytteren’ blitt så stor og tung at den ikke har tid til å bry seg med dem som faller utenfor, eller som brenner inne med spørsmål. Den ‘allmenne’ Kirkes dogmer overskygger etterhvert den opprinnelige hensikten med det kristne fellesskapet, nemlig å se og ta vare på enkeltmennesker og å bruke tid til å møte deres nysgjerrighet.

Jeg tror på en kontinuerlig prøving og tolkning av Skriften. Dette er noe som bør utføres også av ‘folket’ og ikke utelukkende de profesjonelle som har en posisjon eller stilling som gir dem talerett. Uten både enkle og dype spørsmål fra fellesskapet, står man i fare for å gradvis gjøre kristenlivet til en upersonlig rutine. Disse rutinene er ikke verdiløse, men de blekner allikevel i sammenligning med den organiske formen hvor deltagelse og nysgjerrighet spiller en viktig rolle.

Først når alle får muligheten til å delta, vil lærerens verdi og funksjon virkelig komme til sin rett. Ikke bare skal han forberede en preken eller et innlegg, men han må også være forberedt på å svare på spontane spørsmål som oppstår underveis! Over tid vil man få en gruppe mennesker som modnes ved en kontinuerlig prosess, hvor delaktigheten sørger for å internalisere læren. En bieffekt av dette er at ‘folket’, mannen i gata, engasjerer seg i trosspørsmål i hverdagen, blant venner og bekjente. Man tilegner seg kunnskap på en engasjerende måte som gjør at man kan svare på andres spørsmål, og at tvil og forvirring kan vendes til oppmuntring og en felles nysgjerrighet. Med Bibelen som utgangspunkt, kan man sammen fortsette vandringen som en Jesu etterfølger.

Kirkesamfunns største ‘synd’ opp igjennom tidene har vært å fjerne meningsbrytningen fra sine samlinger. Man higer etter innflytelse og størrelse, og med disse verdiene blir andre grunnleggende verdier (ofte ubevisst) skvist ut. I mange kirkesamfunn har dynamikk og delaktighet i løpet av få generasjoner blitt snudd til stillestående storhet og korrekthet. Læren blir beskyttet for enhver pris, men på et tidspunkt blir selve beskyttelsen viktigere enn å finne ut hva innholdet faktisk er. På den måten bygger man seg selv inn i et dogmatisk fangenskap, og blir holdt i varetekt av sine egne ritualer og læresetninger.

Min oppfordring er at vi må elske frem og jage etter verdiene som gjør et fellesskap levende, organisk og genuint. Først da vil vi se en ekte oppvåkning blant folk flest, hvor innholdet igjen blir relevant og viktig i menneskers bevissthet. Jeg tror slike verdier var grunnsteiner blant de første forsamlingene som etterfulgte Jesus, og at vi nettopp derfor bør unngå å ignorer dem idag.

La oss lage stor plass for samtale og refleksjoner når vi samles, så vi med en sunn meningsbrytning kan bevege oss fremover og utvikle oss – både individuelt og i felleskap!

(Artikkelen er også publisert på verdidebatt.no)

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre.

Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.

Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp.

Og vær takknemlige!

La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.

Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.

Kol 3:12-17