De neste tre måneden skal June og jeg jobbe her i Klyvevegen. Neste helg arrangeres det et lite permakulturtreff her, som vi skal hjelpe til med å tilrettelegge. Vi skal slå en del gress i skråningene, og neste uke kommer det en amerikansk WOOFer som er snekker som skal bytte gulvet i den lille låven. Vi skal også være med i prosessen når det utarbeides en grundig permakulturplan for eiendommen. I august blir det høsting av mange forskjellige bær, urter og frukter og det snakkes om å lage enda mer cider, for å fylle forrådet.

I morgen skal vi bli bedre kjent med eiendomen, som er ganske så stor. Blir spennende å se det som er gjort og hvilke muligheter stedet byr på.

Nå er første dagen over og vi kryper til sengs. Har fyrt litt i ovnen. Utsikten utover Fyksesund er dramatsik men samtidig et beroligende syn, midnattstid.

Her får dere ihvertfall et lite innblikk i starten av året :)

Fossile brennstoff (med oljen i spissen) har gitt oss fantastiske muligheter til innovasjon, teknologi og effektivisering. De siste hundre årene har på mange måter vært en solskinnshistorie med stadig økt levestandard og vekst. Vi har riktignok hatt noen større kriser i oljens tidsalder allerede, men ikke større enn at de fleste har glemt dem idag. Oljen pumpes fortsatt trofast rundt i blodårene til dagens globale samfunn, og den fortsetter å fôre et samfunn i stor vekst. Hvor lenge kan dette fortsette?

Vi står overfor et stort problem i nær fremtid – vi klarer ikke opprettholde den daglige produksjonen av olje! Dette er hverken sjokkerende eller nytt. USAs oljeproduksjon begynte å dale allerede på 70-tallet, og idag importerer de enorme mengder fra land i midtøsten. Norge kom litt seint igang med utvinningen, så vi nådde ikke toppen før år 2001. Siden da har vi også hatt en dalende produksjon. De fleste oljeproduserende land har allerede nådd sin maksimale produksjon, og synker nå jevnt. Nye områder blir stadig utvunnet, men de bidrar kun til at produksjonen ikke faller i et høyere tempo. Det er fortsatt et par land i midtøsten som ikke har nådd toppen, men etter landenes egne beregninger er det snakk om noen få år før de bikker over.

Vi nærmer oss altså toppen av oljeutvinningen på verdensbasis, på samme måte som USA gjorde på 70-tallet. Samtidig øker etterspørselen – spesielt i de folkerike landene i Asia. Dermed får vi et sprik mellom produksjon og etterspørsel som ikke lar seg forene. Hva betyr dette i praksis for deg og meg? Tåler vi at oljen må rasjoneres og at den mangedobles i pris?

Tilslutt utfordrer jeg deg til å nevne én ting i vårt moderne samfunn som ikke berøres av oljen. Èn ting!

Å drive gård er hardt arbeid men samtidig veldig givende – og selv om det er mye jobb, så har man “lav puls” og tid til å kose seg underveis. Ihvertfall når man er en god gjeng som deler på oppgavene :) De siste ukene har bydd på nærkontakt med livsgrunnlaget til menneskeheten, og det har helt klart forsterket min respekt for hvordan vi behandler og konsumerer mat. Det er en ting å lese om det, enn annen ting å faktisk stå med hendene full av jord og drit og innse hvor lang tid det faktisk tar fra såkorn til ferdig matvare. Lærerikt og potensielt livsforandrende.

Ikke like lett å få tatt bilder av alt som skjer, men du kan se noen fra de siste ukene ved å trykke her. Det kommer forhåpentligvis litt film om ikke så alt for lenge også, en liten stemningsrapport fra livet på Fosen FHS. Men jeg lover ingenting!

Første skoledag var mandag 23. august. Det eneste som stod på programmet var innkvartering og en festmiddag på kvelden. Jeg ankom i firetiden, og fikk en kjapp omvisning og ble tildelt nøkkel til rommet mitt. Ettermiddagen gikk med til å få ting på plass og å mingle med dem som allerede var ankommet skolen. Mange hyggelige folk! Det er også en god del som kommer fra det store utland – blant annet Sverige, Danmark, Nederland, USA, Tyskland og Nederland.

Så var det festmiddag hvor vi fikk servert ekte trønder-sodd, noe som var ytterst smakfullt. Til dessert fikk vi nyplukket rips med hjemmelaga vaniljesaus – snadder! Resten av kvelden ble brukt til heftig polonese-dans og bli-kjent leker. Ettersom frokosten dagen etter starter kl 07:45, bar det rett i seng i 12-tiden.

Neste dag startet med en sunn og god frokost. Deretter var det morgensamling, hvor vi sang noen sanger og hvor lærerne presenterte seg selv. Disse samlingene skal utover året også inneholde korte foredrag hvor elever som har noe på hjerte får 10-15 minutter til å opplyse sine medelever. Kult konsept!

Etter morgensamlingen gjorde vi oss klare for dagens første “bolk”-undervisning (eller linje-undervisning om du vil). Vi syklet ned til skolens gård, hvor vi skulle lære å omgås hester. Veldig lærerikt, og absolutt nødvendig for å klare å høste avlingen som er klar om noen uker! Det er 6 hester på skolegården, og vi fikk hilse på flere av dem når vi fikk øvelse i å leie en hest. Det høres kanskje enkelt ut, men det er en rekke ting man bør vite om for at hesten skal adlyde deg og ikke ta helt over. Etter en lang lunch (som her blir kalt for “dugur”), fikk vi opplæring i å legge på trekk-seler som brukes når man skal spenne en vogn eller et redskap bak hesten. Er en del å huske på, men håper at det kommer med øvelse.

Deretter hekta vi en vogn på hesten, og tok turen ned til grønnsaksåkeren. Der høsta vi inn salat, rødbeter, gulnepe, blomkål og et par andre ting jeg ikke husker navnet på i farten. Vi tok kun det som var modent, og lot resten stå. Tilsammen ble det 7-8 kasser med fine grønsaker som vi kjørte tilbake til gården for å veie. Blir digg å spise egenplukket mat, som er dyrket uten alskens kraftfôr og giftstoffer!

Etter en en god spinatmiddag, dro vi igang en hjemmelaget versjon av fantasi, hvor alt gikk ut på å mime. Dette viste seg å være både vanskelig å krevende, når forskjellige nasjonaliteter var representert – men det gikk, og vi fikk virkelig trent lattermusklene. Tiden gikk fort, og plutselig var det tid for kveldsmat. Etter noen brødskiver og en dansk-svensk-norsk debatt, bar det ut på en liten fotballbane med minst 20 stk på banen. Tross høy befolkningstetthet, var det full innsats fra samtlige, og det ble opptil flere mål :)

Jepp. Da har jeg oppsummert de siste dagers hendelser uten å fylle inn så mange detaljer og lange avsporinger – men fortvil ikke! De kommer nok etterhvert som jeg vender meg til min nye tilværelse.

Det første vi som enkeltmennesker må gjøre for ikke å miste håpet, er å bryte utfordringene ned i størrelser vi kan påvirke og forstå. Vi må velge å være proaktive, gjøre det som er motsatt av det negative. Istedenfor å resignere, kan vi lete etter løsninger som involverer et personlig engasjement – oppgaver som er overkommelig og som faktisk kan gjennomføres.

Det finnes et konkret eksempel på en slik proaktiv løsning: “Transition Towns”. På godt norsk: “Overgangsbyer”. Overgang til hva da? Hovedtanken er at tettsteder og byer skal gå fra å være avhengig av globale ressurser for å overleve, til å bli selvforsynt med mat, energi, viktig kunnskap osv. En slik endring skjer ikke over natten — derav “Overgangsby”. La meg sitere et bra ordtak som forklarer filosofien bak initiativet:

You never change things by fighting the existing reality.
To change something, build a new model
that makes the existing model obsolete.

Du forandrer aldri ting ved å kjempe imot den eksisterende virkeligheten.
Hvis man ønsker å forandre noe, bygg en ny utgave
som gjør den gamle utgaven overflødig.

– Buckminster Fuller

Konseptet ble til da læreren Rob Hopkins så filmen “The end of Suburbia” sammen med sin skoleklasse. Filmen utforsker hva som vil skje de neste tiårene, når den billige energien blir sjeldnere og mer kostbar. Hopkins og elevene så behovet for endring, og utviklet ideen om hvordan de kunne forandre både seg selv og sine lokalsamfunn på en aktiv og positiv måte. I dag er det over 200 områder som offisielt er med i initiativet, og en rekke andre byer er i prosessen med å vurdere om de skal bli med.

Hopkins og elevene satt eksperimentet igang i sin lokale by, Totnes (UK) i 2005. De begynte med å arrangere foredrag og samtalekvelder for innbyggerne. Interessen økte raskt, og de lokale politikerne kunne ikke noe annet enn å ta engasjementet på alvor. Det første steget de tok for å forandre sin by, var med andre ord opplysning, kunnskap og samtale. Da folk i byen fikk øynene opp for utfordringene de sto overfor de neste tiårene, eksploderte ideene og engasjementet! Alle hadde noe å bidra med, og lokalsamfunnet ble som en direkte følge av dette, knyttet tettere sammen. Overgangen bestod ikke av ferdigtygde politiske avgjørelser hvor innbyggerne i beste fall måtte stemme for eller imot – nå var det de selv som i fellesskap la planer, organiserte og dro igang tiltakene som ble foreslått!

Grunnen til at dette konseptet har spredd seg så fort på kun et par år, er at det ikke er snakk om en topptung og gjennomorganisert struktur. Hele ideen går ut på at hver by har sine behov og særegenheter, som gjør at ingen andre enn lokalbefolkningen selv er bedre rustet til å forme byens fremtid. Kunnskapen om utfordringene er den samme, konseptet om samtaler og opplysning er det samme, men løsningene vil være vidt forskjellige nettopp fordi menneskene og byene er forskjellige.

Grunnleggeren, Rob Hoppkins, prøver å sammenfatte bevegelsens kjerne med disse punktene.

• Viral: Konseptet sprer seg kjapt, og dukker opp der man minster forventer det.
• Open Source: Det er en modell som folk former selv og får et eierforhold til, og ideen utvikles, deles og spres uten å koste noe.
• Selvorganisert: Den blir ikke kontrollert fra sentralt hold, men videreutvikles av dem som tar det lokale initiativet.
• Løsningsorientert: Det er naturlig nok et positivt tiltak som ikke fokuserer på å demonstrere mot alt som gjøres feil av andre. Initiativet oppmuntrer deltagerne til å se for seg en bedre verden, en virkelighet hvor man har tatt inn over seg de naturlige begrensningene som eksisterer.
• Prosessbasert: Man lærer kontinuerlig, både fra suksess og feiltrinn. Man redefinerer seg selv etterhvert som man finner ut hva som virker og hva som ikke virker.
• Klargjørende: Tiltaket tilbyr en klar definisjon av hvor menneskeheten befinner seg i dag, basert på den beste vitenskapen som er tilgjengelig.
• Tar hensyn til sted og størrelse: Overgangene ser forskjellige ut overalt hvor de finner sted.
• Historisk: Den forsøker å bevisstgjøre deltakerne på de utrolige muligheter vi har nå, og hvor mye vi kan oppnå, sett i historisk sammenheng.
• Gøy: Sist men ikke minst; hvis det ikke er morsomt, så gjør du noe feil :)

Jeg tror en slik innfallsvinkel er en bedre måte å løse problemene på, enn kun å ytre vår misnøye om alt som er feil. Begynner vi ikke med oss selv, kan vi heller ikke forvente at andre skal gjøre det! Jeg tror også at vår overdrevne tillit til at politikerne skal snuse seg frem til de beste løsningene, bør erstattes med en tro på vår egen evne til å forandre våre omgivelser. Hvis nok mennesker får et aktivt, opplyst og kunnskapsrikt forhold til utfordringene vi står overfor, så må politikerne tilpasse seg folkets ønsker.

Vår fremtid begynner i dag, og den formes av de valgene vi tar i dette øyeblikk. Uten konkret og nøyaktig kunnskap om våre omgivelser vil vi ta dårlige og ubevisste valg, som igjen fører oss lengre inn i den koselige boblen vi i den vestlige verden lever i. Kun ved å samtale og utforske dagens virkelighet sammen, kan vi forme vår fremtid. Slik begynner vi på prosessen med å endre valgene vi tar idag.

I dag er det en gryende interesse for det som har med selvberging å gjøre, – et uttrykk for den økte erkjennelse av den “avstumping” både av mennesker, natur og miljø, nasjonalt og globalt, som vår teknifiserte og industrialiserte samfunnsform har som konsekvens.

En side av den menneskelige “avstumping” skjer gjennom vår ernæringspraksis. Tema i denne artikkelen er viktige ernæringsmessige aspekter i et selvbergingsperspektiv.

Selvberging

Slik jeg forstår selvbergingsbegrepet kan det defineres som en evne – et land eller avgrenset landområdes evne til å eksistere, fungere og utvikle seg økonomisk og kulturelt relativt uavhengig av forhold utenfor det gitte område.

Selvbergingsbegrepet er ikke det samme som selvforsyningsbegrepet. Sistnevnte brukes til å uttrykke de ulike næringssektorers selvstendige egenleveranser av varer og tjenester som er med å bygge opp en større organisk helhet. Selvforsyningsgraden kan da defineres som den leveranse av et bestemt vareslag et samfunn, en region osv gir til seg selv. Selvforsyningsgraden på jordbruksprodukter blir da den selvstendige egenleveranse i forhold til behovet, eventuelt forbruket. En slik størrelse er ikke lett å kvantifisere pga jordbruksnæringens sammenvevning med andre deler av norsk og utenlands næringsliv.

På kolonibasis oppgis selvforsyningsbegrepet gjerne til vel 40%. Men dette er ingen reel størrelse. Den forteller oss intet om hvor sultne vi virkelig blir hvis vesentlige driftsressurser stenges ute fra landet. Vår nåværende matvareproduksjon forutsetter et arsenal av importerte og delvis ufornybare ressurser. Etter hvert har man korrigert for importert kraftfôr (beregnet til 10%), men kunstgjødsel og sprøytepraksis, energibruk, traktor og redskapsimport osv har til nå ikke blitt problematisert. Jordbrukets reelle selvforsyningsgrad er derfor avgjort vesentlig lavere enn det korrigerte tall på 30-34% som oppgis. Dette er ingen oppmuntrende situasjon. Ved en kraftig omlegging av kostholdet i vegetabilsk retning, økt nydyrking, delvis endrede dyrkingsmåter, og riktigere utnytting av fiske- og utmarksressursene, skulle vi greie å skaffe nok mat til den nåværende norske befolkning og vel så det. Det skulle være nok å nevne de beregninger prof. Bermer utførte i 10-års perioden 1936-45 hvor han kom fram til at man på Kvithamar forsøksgård (Stjørdal) greide å skaffe nok mat til en voksen person fra ca. 1 da. dyrket jord. De vegetabilske innslag dominerte, men 0,4 liter melk og ca. 80g svinekjøtt pr. dag er ingen uvesentlig mengde animalsk føde. Totalt har vi 9 mill. da. jordbruksareal og mellom 2-4 mill. da. som kan nydyrkes.

Ernæringskvaliteten

Det som skal framheves i denne artikkelen, er ikke de kvantitative muligheter, men betydningen av visse kvalitative aspekt ved ernæringer.

Mitt videre utgangspunkt er at et framtidig livsdugelig selvbærgingssamfunn i Norge, og kanskje ikke minst overgangen til et slikt, vil kreve mangfoldige og selvstendige samfunnsmedlemmer med allsidig kunnskap og rikt utviklet ferdighet, fantasi og skaperevne og med mot, livsglede og sterk vilje.

En avgjørende faktor for fysisk som mental sunnhet og helse er kvaliteten på ernæringen. For virkelig å kunne lykkes med å utvikle slike egenskaper som nevnt ovenfor, må det ernæringsmessige fundament i et selvbergingsperspektiv oppfylle og fungere etter helt andre prinsipper enn det som er vanlig i dag – og det synes å være liten motsetning mellom disse ernæringsmessige kvaliteter og ønsket om mest mulig egenproduserte matvarer.

Først noen ord om vanlige faktorer som er med å forringe dagens matvarekvalitet og dermed ernæringsmuligheter for helseoppbygging.

Dagens dyrkningsmetoder uheldig

Dagens dyrkningsmetode virker uheldig. Den store tilførsel, særlig av nitrogenholdig kunstgjødsel, driver frem en forstyrret og for rask vekstrytme. Mineralbalansen i planter, og for den saks skyld husdyr og mennesker, forskyves lett i negativ lei. Smaken forringes. Enhver meningmann med noen år på baken burde ha oppdaget dette på en rekke produkter. Nypotetene f.eks., som for 15-20 år siden enda smakte som nypoteter skal, er i dag ofte en smakløs vassaktig fyllmasse, – absolutt ikke noe å glede seg til. Jordbæra er et annet eksempel. Den er oppblåst, har en ubalansert smak, gjerne alt for spis, syrlig og råtner fort. Ja, lagringsevnen på levende vegetabiler er ofte slett. Planteprodukter av god kvalitet råtner ikke slik som en ser det i dag, hvor de ganske raskt blir en skjelvende og gjennombløt, bakteriebetent masse. Tvert om tørker de etterhvert inn, helt til livet ebber ut ved for lang tids lagring.

Sprøyting

Et annet forhold er bruken av de giftige kjemiske sprøytemidler som finnes igjen som små restdoser i maten i mer eller mindre nedbrutt form. Disse får vi daglig i oss sammen med et ikke så lite arsenal av tilsetningsstoffer som vår omfattende “næringsmiddel-industri” krydrer i maten. Disse stoffene er syntetiske og naturlige stoffer som ikke tilfører varen noen vesentlig næringsverdi, men som blir tilsatt i den hensikt å forbedre varens holdbarhet, konsistens, utseende, lukt eller smak, eller som hjelpestoffer under den tekniske framstilling av varen. Også den siste gruppen blir igjen i maten. Tilsetningsstoffene utgjør minst et hundretalls ulike kjemiske forbindelser. Man har liten eller ingen oversikt over uheldige samvirkning mellom alle disse stoffene eller mellom andre fremmedstoffer vi får i oss gjennom mat, medisin, drikkevann, nytelsesmidler m.m. Man vet bare at kreft- og allergifrekvens og andre sivilisasjonssykdommer er sterkt økende.

Kvalitetsforringning i næringsmiddelindustrien

Næringsmiddelindustrien står også for en annen type kvalitetsforringning gjennom hardhendt raffinering av f.eks. mel- og sukker- og saltvarer. Man tar dermed bort viktige essensielle mineraler og vitaminer og forringer matens fiberverdi for vårt tarmsystem. For å fordøye det hvite mel og sukker, må vi faktisk tære på kroppens eget forråd av både mineraler og vitaminer.

Vår behandling av matvarene på kjøkkenet gjennom hard koking / steking er ikke bare positiv. En burde unngå å forringe viktige verdier ved grønnsakene gjennom koking.

Svekket helse

Også vår spiseseddel virker totalt ugunstig, med alt for høyt protein- og fettforbruk. Proteinoverføringen settes nå stadig mer i fokus, da man etter hver får stadig flere beviser på at det er en viktig medvirkende faktor i mange av de stoffskifte- og hjerte/karsykdommer som rir vår kultur. Nitrogentilførselen blir for stor til kroppens behov og det dannes purinsyrer og andre uheldige syrekomponenter i kroppen. Det høye kjøttforbruk settes også i sammenheng med den økte frekvens av tarmkreft. Vårt fordøyelsessystem er temmelig sikker ikke bygd for mye kjøttkost, som er svært tungt fordøyelig mat. Anatomisk skiller rovdyrenes fordøyelsessystem seg fra menneskenes ved at tarmavsnittet er svær kort. Vårt er usedvanlig langt.

Alt i alt er dette svært viktige årsaksfaktorer til den svekking av helsen som gjør seg gjeldende i vår tid, og som er lett å registrere både i sykdomsstatistikk og blant de mennesker vi omgås med til daglig. Vi må heller ikke glemme et annet trekk ved vår levemåte. Det gjelder vårt kollossale forbruk av giftige nytelsesmidler (kaffe, te, alkohol, tobakk m.m) og den svært dalende fysiske aktivitet i en, for sinnet, oppjaget tid.

Kort levealder og svekkede arveanlegg

Den kjente danske naturlege (naturopat) Axel O. Hansen sa det slik for noen år tilbake at “av vårt lands (Danmark) 4½ mill. innbyggere er 1½ mill. alltid syke og de resterende 3 mill. aldri helt enestående sunne.” Han hevder at den forlengede levetid som i en årrekke opptrådte, men som nå synes å ha stoppet opp, i hovedsak er et resultat av de store endringer på det sosiale forholds område – særlig for barn og de eldre. Ernæringen eller legestanden blir tildelt liten fortjeneste for dette.

I Norden er den gjennomsnittlige levealderen knapt 70 år. Særlig for mannen avsluttes livet med en brå død som følge av hjerteslag, kreft, lungebetennelse m.m. I tillegg har de siste 10-15 år ofte være problematiske pga ulike sivilisasjonslidelser. A.O. Hansen påpeker dette som unormalt både for levetid og dødsmåte. Ut i fra diverse beregninger og vurderinger mener han at normal levetid ved riktig ernæring og sunt levesett skulle være 120 år, hvor mennesket i alle år ville leve med god helse og yte sitt beste helt opp i den høyeste alder. Døden ville inntre som en innsovning.

En betraktningsmåte for dette er at ville dyr i naturlig tilstand har en levetid på 7 ganger sin oppveksttid. Bortsett fra dette finnes det visse folkeslag, Hunzafolket, Abchansienfolket i Kaukasus, de ortodokse jøder m.f. som framviser en bemerkelsesverdig sunnhet og høy levealder. Man mener at den viktigste årsaken til dette kan føres tilbake til ernæringen.

Det kan selvfølgelig diskuteres om det er særlig ønsket med vesentlig økt levealder i vår overbefolkede verden. Men hvis vi synes at det er fornuftig at menneskene når sin fulle sunnhet hele livet, vil det umiddelbare resultat bli lengre levealder.

Gamle folk som unten vansker kan ta del i arbeidslivet, vil imidlertid representere et erfaringspotensiale og virke stabiliserende i et fornuftig innrettet selvbergingssamfunn. Et stabilt folketall avpasset til ressursgrunnlaget måtte selvfølgelig kjempes fram.

I dag får vi indisier på at vår ufullstendige ernæring og usunne levemåte generelt ikke bare svekker oss selv, men til og med våre arveanlegg som skal bringe nye slekter til jorden. De kommende generasjoners gener og mulige sunnhet er svekket fra fødselen av! I flere aviser i august kunne man lese en omtale av en nyere forskningsrapport om dette. Man har kommet frem til at vår sædkvalitet er dårligere enn før.

Naturhusholdets kosthold

Hvordan skal vi komme oss ut av vårt ernæringsmessige og helsemessige uføre i dag, og nærme oss opprustning til et eventuelt framtidig selvbergingssamfunn? Det vil si, hvordan kan vi greie dette ved å fokusere den viktige faktor ‘ernæringen’? Man kan prøve å skjele tilbake til det gamle naturhusholdets kostholdtradisjoner og dyrkningspraksis. La oss nevne noen positive sider ved dette. Dyrkningsmåten var jamt over lite miljøfiendtlig og uavhengig av kunstgjødsel, sprøytemidler og tung redskapsbruk. Matemnene var derfor i utganspunktet naturlige og sunne, Det gjaldt den vegetabilske mat som nok dominerte – hovedsaklig korn og poteter, pluss litt nepe, kål og frukt fra innmarka, og bær og litt ville vekster fra utmarka. Det gjaldt også den animalske mat fra husdyra til utmarkas vilt og fisken fra sjø og ferskvann. I tillegg var maten lite raffinert. Til grøt, flatbrød og lefse og senere til det gjærede brød var det lenge hele kornet, unntatt inneragner, som ble brukt. Nymalt kunne det også være. Slik er det ikke lenger.

Et annet positivt trekk var nøysom- og sparsomheten. Vi kan illustrere dette med noen eksempler. Matfat m.m ble gjerne grovskylt i en egen bolle. Sammen med annet spisbart avfall gikk det til gris og høner. På et slakt ble alt nyttet, selv smalleggene og kløvene på naut og sau. Av det fikk man den fine beinoljen (klauvfeita). Den ble brukt til smøring av rokker, klokker og gevær. Et annet “på-siden-eksempel” var at hinna rundt den nyfødte kalven ble tatt ut og tørket. De tynne hinna slipper lyset godt gjennom og ble brukt til “sjålykta”.

Nå var det ofte nødvendig å konservere mye av maten, oftest ved salting, litt tørking og surning av melk. Salting var f.eks svært kraftig for at man skulle være på den sikre siden. I det hele tatt hadde de gamle (særlig bondekona) stor kunnskap om mat og ferdighet, matkonservering og matlaging m.m. Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her, da det gamle kosthold hadde en rekke åpenbare svakheter som vi først nå begynner å få øynene opp for. Det samme gjelder dog i større grad dagens kosthold.

For oss nåtidsmennesker som synes klart å se at vår nåværende samfunnsform ikke kan holde frem i så alt for lang framtid, er den en større fordel å kjenne til en del av disse nye ting. Både for å forberede oss selv på hardere tider og kanskje aller mest våre etterkommer, men også for å råde bot på lite trivelige svakheter ved vanlig industrimat og liten selvforsyningsgrad.

Omtrent halvparten av matvarene vi kan kjøpe i norske dagligvarebutikker kommer fra fra utlandet. Så og si alle klesplagg man får kjøpt, er produsert i andre land hvor arbeidskraften er billig. De fleste elektriske artikler er også produsert på andre siden av kloden, for slikk og ingenting. Alt dette kan oppsummeres med ett ord: ‘sentralisering’.

På grunn av billig og effektiv transport kan vi sette bort en rekke arbeidsoppgaver til andre kontinenter – man kan produsere med høy effektivitet og i stor skala. Den største motivasjonen for disse løsningene er selvfølgelig økonomi, som i stor grad går foran hensyn til miljø, sikkerhet og rettferdighet.

For at dette systemet skal fortsette å fungere som idag, er vi avhengig av å kunne flytte varene over store avstander på relativt kort tid. Med andre ord; oljen er verdenssamfunnets ubestridte livsnerve. Uten denne grunnleggene ressursen vil sentraliseringen ikke la seg gjennomføre (eller forbli lønnsom). Oljeforbruket øker med høyt tempo – hva så med utvinningen? La meg introdusere dere for en viktig teori som alle bør ha en grunnleggende forståelse av:

“Peak Oil” – oljeproduksjonens øvre grense

Oljen er blodet i årene på verdenssamfunnet, og forutsetningen for opprettholdelsen av dens komplekse mekanismer – den er pulsen som muliggjør levestandarden vi nyter godt av. At oljen eksisterer er for de fleste en selvfølge, like normalt som at solen står opp om morgenen. Den sørger for at vi kan bevege oss over store avstander, kjøpe mat i butikkene og produsere en rekke oljebaserte forbruksgjenstander. Samtidig vet “alle” at oljen en gang kommer til å ta slutt, den kan ikke vare evig.

Men – kan vi forutsi når oljen kommer til å ta slutt?

Ja, uten tvil! – og her kommer “peak oil” inn i bildet. Det hele startet i 1956 med at Dr. M. King Hubbert offentliggjorde kalkulasjoner på når USAs oljeproduksjon kom til å nå sitt toppunkt. Hans dom var klar; USA ville nå toppen en gang på starten av 70-tallet, og ville etter dette avta gradvis (trykk på grafen for større bilde). Han ble latterliggjort for sine påstander fra mange hold, men ettersom tiårene gikk, viste det seg at mannens beregninger var skremmende nøyaktig. Gjennom 70- og 80- tallet dalte USAs produksjon, og importen fra andre nasjoner ble en tvingende nødvendighet. Det som var kilden til USAs uavhengighet og storhet, ble på noen tiår forvandlet til avhengighet og farlige forbindelser med ustabile oljenasjoner på andre siden av Atlanteren.

Prinsippene som Hubbert tok i bruk, har i nyere tid blitt oppdatert og overført til et globalt perspektiv. Toppunktet (peak oil) på verdensbasis har nylig blitt beregnet til å inntreffe i 2014. Undersøkelsen er utført av Department of Petroleum Engineering og Kuwait Oil Company, og ble offentliggjort i 2010 (lenke). Rapporten er på ingen måte enestående, men bekrefter det mange andre rapporter også har konkludert med. Vi nærmer oss toppen av oljens “gullalder”. I Norge nådde vi toppen rundt år 2000, og det er bare noen få nasjoner igjen som fortsatt ikke har opplevd en nedgang i utvinningen.

Konsekvensene av disse beregningene er enorme! Oljen vil selvfølgelig være tilgjengelig i mange tiår til, men prisene vil øke og produksjonen avta. Er vi forberedt på en hverdag med stadig mindre olje? Et annet aspekt har også gjort seg gjeldene de siste årene. Tidligere fattige land begynner nå å få fart på utviklingen og velstanden. Bare i Kina, hvor ca halvparten av verdens befolkning lever, steg etterspørselen med 28% i Januar, sammenlignet med samme måned ifjor.

Det er helt åpenbart at vi må tenke nytt for å løse denne enorme utfordringen. I mitt hode er problemstillingen todelt. På den ene siden må vi som verdenssamfunn utvikle gode og fornybare alternativer til olje. Her har vi et hav av gode løsninger å satse på – spesielt i vårt ressursrike land, Norge. Om man hadde brukt bare en brøkdel av oljefondet til fremtidsrettet energiforskning, ville vi ha vært langt på vei. Dette er den ene siden av saken.

Den andre siden utfordrer vår egen livsstil og hvordan vi benytter oss av ressursene vi har lokalt. Vi er en del av et samfunn som i skremmende grad har isolert individene fra hverandre, og som har fjernet vår uavhengighet når det gjelder mat, klær og andre grunnleggende behov. Lokal produksjon har blitt en kuriositet, og sentralisert produksjon en selvfølge. Ønsker vi et samfunn som blomstrer uten overforbruk av verdens ressurser, må vi gjøre radikale inngrep i vår egen tankegang og lokale samfunnsstruktur.

For å svare på problemstillingen i overskriften; ja, vårt nåværende forbruksnivå har definitivt en utløpsdato om vi ikke tilpasser oss virkelighetens begrensninger. Det er opp til oss å handle i henhold til den synkende oljeproduksjonen de neste tiårene. Men husk – å handle i panikk er aldri lurt. Valgene vi tar personlig og som samfunn må være gjennomtenkt og nøye debattert. Som jeg nevnte i forrige post: “ingen fremgang uten meningsbryting”!

Håper ikke artikkelen ble for dyster i tonen. Den er ment som et opplysende innslag og ikke som noen dommedagsprofeti. Neste post kommer i alle fall til å handle om hva du og jeg helt konkret kan gjøre, og hvilke initiativ som allerede eksisterer på verdensbasis. Det overrasket ikke meg, men de beste tiltakene som er i funksjon idag har startet som grasrotbevegelser. Jeg kommer også til å se på forskjellene mellom aktivistiske reaksjoner (demonstrasjoner osv) og den mer langsomme, proaktive og tålmodige tilnærmingen til utfordringene.

Jeg må også legge til at dette (relativt) korte innlegget ikke yter rettferdighet mot et så stort og komplekst emne. Har du spørsmål eller noe du ønsker å tilføye, så venter kommentarfeltet spent på din ytring!

Jeg ønsker å belyse en usunn side ved dagens kristendom – hvordan forholder vi oss til kritiske spørsmål og uenigheter? Det har vist seg å være en gjentakende holdning i mange kristne sammenhenger, både i vår tid og tidligere, at kritikk bør unngås eller dysses ned, og at slikt ‘opprør’ er opphavet til mye ondt.

Min kritikk går ut på at kristne ledere ofte er for raske til å stemple oppriktige spørsmål som ‘opprørsk’ eller upassende. Hva kommer dette av? Vi har blitt vant til at undervisningen skal komme i form av en monolog fra kyndig personell og leveres fra en talerstol. Problemet med denne praksisen er bare at det blir lite rom for meningsbryting! Uten et fora for åpen og ærlig debatt står man i fare for å stagnere – fremgangen vil rett og slett utebli. La meg forklare nærmere.

Det er et anerkjent faktum at mennesker modnes ved at vi går igjennom aktive prosesser. Uteblir den sunne refleksjonen rundt egne meninger og holdninger, vil også modningsprosessen stagnere. Blir man ikke motsagt står man i fare for å bli enspora og lite forståelsesfull – barnslig rett og slett!

Religiøst lederskap blir ofte løftet frem som en garantist for ‘den sunne lære’, en slags beskytter av de kristne dogmene. Dette kan nok være tilfelle, på den måten at man konserverer tankegods som ble sementert på et visst tidspunkt i historien. Den uheldige effekten ved at læren overlates til et lederskap, er at man utvikler dogmer som ikke kan stilles spørsmål til – som blir hellige i seg selv. Dette fører til at folk flest slutter å spørre og undersøke, som igjen fører til kollektiv og personlig stagnasjon. Når vi ikke oppmuntres til å være (og forbli) nysgjerrige, mister vi gradvis muligheten og evnen til å ta til oss kunnskap som får betydning for oss i hverdagslivet. Den manglende kjennskapen til ordet og læren blant folk flest, fører derfor til en ‘avkristning’!

Troen går fra å være personlig og bevegelig, til å bli kollektiv og dogmatisk. Det som skulle verne og beskytte kristen tro vil etter en tid virke mot sin hensikt, og i økende grad bidra til at folk gir opp troen på Gud. På dette tidspunktet har ‘beskytteren’ blitt så stor og tung at den ikke har tid til å bry seg med dem som faller utenfor, eller som brenner inne med spørsmål. Den ‘allmenne’ Kirkes dogmer overskygger etterhvert den opprinnelige hensikten med det kristne fellesskapet, nemlig å se og ta vare på enkeltmennesker og å bruke tid til å møte deres nysgjerrighet.

Jeg tror på en kontinuerlig prøving og tolkning av Skriften. Dette er noe som bør utføres også av ‘folket’ og ikke utelukkende de profesjonelle som har en posisjon eller stilling som gir dem talerett. Uten både enkle og dype spørsmål fra fellesskapet, står man i fare for å gradvis gjøre kristenlivet til en upersonlig rutine. Disse rutinene er ikke verdiløse, men de blekner allikevel i sammenligning med den organiske formen hvor deltagelse og nysgjerrighet spiller en viktig rolle.

Først når alle får muligheten til å delta, vil lærerens verdi og funksjon virkelig komme til sin rett. Ikke bare skal han forberede en preken eller et innlegg, men han må også være forberedt på å svare på spontane spørsmål som oppstår underveis! Over tid vil man få en gruppe mennesker som modnes ved en kontinuerlig prosess, hvor delaktigheten sørger for å internalisere læren. En bieffekt av dette er at ‘folket’, mannen i gata, engasjerer seg i trosspørsmål i hverdagen, blant venner og bekjente. Man tilegner seg kunnskap på en engasjerende måte som gjør at man kan svare på andres spørsmål, og at tvil og forvirring kan vendes til oppmuntring og en felles nysgjerrighet. Med Bibelen som utgangspunkt, kan man sammen fortsette vandringen som en Jesu etterfølger.

Kirkesamfunns største ‘synd’ opp igjennom tidene har vært å fjerne meningsbrytningen fra sine samlinger. Man higer etter innflytelse og størrelse, og med disse verdiene blir andre grunnleggende verdier (ofte ubevisst) skvist ut. I mange kirkesamfunn har dynamikk og delaktighet i løpet av få generasjoner blitt snudd til stillestående storhet og korrekthet. Læren blir beskyttet for enhver pris, men på et tidspunkt blir selve beskyttelsen viktigere enn å finne ut hva innholdet faktisk er. På den måten bygger man seg selv inn i et dogmatisk fangenskap, og blir holdt i varetekt av sine egne ritualer og læresetninger.

Min oppfordring er at vi må elske frem og jage etter verdiene som gjør et fellesskap levende, organisk og genuint. Først da vil vi se en ekte oppvåkning blant folk flest, hvor innholdet igjen blir relevant og viktig i menneskers bevissthet. Jeg tror slike verdier var grunnsteiner blant de første forsamlingene som etterfulgte Jesus, og at vi nettopp derfor bør unngå å ignorer dem idag.

La oss lage stor plass for samtale og refleksjoner når vi samles, så vi med en sunn meningsbrytning kan bevege oss fremover og utvikle oss – både individuelt og i felleskap!

(Artikkelen er også publisert på verdidebatt.no)