I dag er det en gryende interesse for det som har med selvberging å gjøre, – et uttrykk for den økte erkjennelse av den “avstumping” både av mennesker, natur og miljø, nasjonalt og globalt, som vår teknifiserte og industrialiserte samfunnsform har som konsekvens.

En side av den menneskelige “avstumping” skjer gjennom vår ernæringspraksis. Tema i denne artikkelen er viktige ernæringsmessige aspekter i et selvbergingsperspektiv.

Selvberging

Slik jeg forstår selvbergingsbegrepet kan det defineres som en evne – et land eller avgrenset landområdes evne til å eksistere, fungere og utvikle seg økonomisk og kulturelt relativt uavhengig av forhold utenfor det gitte område.

Selvbergingsbegrepet er ikke det samme som selvforsyningsbegrepet. Sistnevnte brukes til å uttrykke de ulike næringssektorers selvstendige egenleveranser av varer og tjenester som er med å bygge opp en større organisk helhet. Selvforsyningsgraden kan da defineres som den leveranse av et bestemt vareslag et samfunn, en region osv gir til seg selv. Selvforsyningsgraden på jordbruksprodukter blir da den selvstendige egenleveranse i forhold til behovet, eventuelt forbruket. En slik størrelse er ikke lett å kvantifisere pga jordbruksnæringens sammenvevning med andre deler av norsk og utenlands næringsliv.

På kolonibasis oppgis selvforsyningsbegrepet gjerne til vel 40%. Men dette er ingen reel størrelse. Den forteller oss intet om hvor sultne vi virkelig blir hvis vesentlige driftsressurser stenges ute fra landet. Vår nåværende matvareproduksjon forutsetter et arsenal av importerte og delvis ufornybare ressurser. Etter hvert har man korrigert for importert kraftfôr (beregnet til 10%), men kunstgjødsel og sprøytepraksis, energibruk, traktor og redskapsimport osv har til nå ikke blitt problematisert. Jordbrukets reelle selvforsyningsgrad er derfor avgjort vesentlig lavere enn det korrigerte tall på 30-34% som oppgis. Dette er ingen oppmuntrende situasjon. Ved en kraftig omlegging av kostholdet i vegetabilsk retning, økt nydyrking, delvis endrede dyrkingsmåter, og riktigere utnytting av fiske- og utmarksressursene, skulle vi greie å skaffe nok mat til den nåværende norske befolkning og vel så det. Det skulle være nok å nevne de beregninger prof. Bermer utførte i 10-års perioden 1936-45 hvor han kom fram til at man på Kvithamar forsøksgård (Stjørdal) greide å skaffe nok mat til en voksen person fra ca. 1 da. dyrket jord. De vegetabilske innslag dominerte, men 0,4 liter melk og ca. 80g svinekjøtt pr. dag er ingen uvesentlig mengde animalsk føde. Totalt har vi 9 mill. da. jordbruksareal og mellom 2-4 mill. da. som kan nydyrkes.

Ernæringskvaliteten

Det som skal framheves i denne artikkelen, er ikke de kvantitative muligheter, men betydningen av visse kvalitative aspekt ved ernæringer.

Mitt videre utgangspunkt er at et framtidig livsdugelig selvbærgingssamfunn i Norge, og kanskje ikke minst overgangen til et slikt, vil kreve mangfoldige og selvstendige samfunnsmedlemmer med allsidig kunnskap og rikt utviklet ferdighet, fantasi og skaperevne og med mot, livsglede og sterk vilje.

En avgjørende faktor for fysisk som mental sunnhet og helse er kvaliteten på ernæringen. For virkelig å kunne lykkes med å utvikle slike egenskaper som nevnt ovenfor, må det ernæringsmessige fundament i et selvbergingsperspektiv oppfylle og fungere etter helt andre prinsipper enn det som er vanlig i dag – og det synes å være liten motsetning mellom disse ernæringsmessige kvaliteter og ønsket om mest mulig egenproduserte matvarer.

Først noen ord om vanlige faktorer som er med å forringe dagens matvarekvalitet og dermed ernæringsmuligheter for helseoppbygging.

Dagens dyrkningsmetoder uheldig

Dagens dyrkningsmetode virker uheldig. Den store tilførsel, særlig av nitrogenholdig kunstgjødsel, driver frem en forstyrret og for rask vekstrytme. Mineralbalansen i planter, og for den saks skyld husdyr og mennesker, forskyves lett i negativ lei. Smaken forringes. Enhver meningmann med noen år på baken burde ha oppdaget dette på en rekke produkter. Nypotetene f.eks., som for 15-20 år siden enda smakte som nypoteter skal, er i dag ofte en smakløs vassaktig fyllmasse, – absolutt ikke noe å glede seg til. Jordbæra er et annet eksempel. Den er oppblåst, har en ubalansert smak, gjerne alt for spis, syrlig og råtner fort. Ja, lagringsevnen på levende vegetabiler er ofte slett. Planteprodukter av god kvalitet råtner ikke slik som en ser det i dag, hvor de ganske raskt blir en skjelvende og gjennombløt, bakteriebetent masse. Tvert om tørker de etterhvert inn, helt til livet ebber ut ved for lang tids lagring.

Sprøyting

Et annet forhold er bruken av de giftige kjemiske sprøytemidler som finnes igjen som små restdoser i maten i mer eller mindre nedbrutt form. Disse får vi daglig i oss sammen med et ikke så lite arsenal av tilsetningsstoffer som vår omfattende “næringsmiddel-industri” krydrer i maten. Disse stoffene er syntetiske og naturlige stoffer som ikke tilfører varen noen vesentlig næringsverdi, men som blir tilsatt i den hensikt å forbedre varens holdbarhet, konsistens, utseende, lukt eller smak, eller som hjelpestoffer under den tekniske framstilling av varen. Også den siste gruppen blir igjen i maten. Tilsetningsstoffene utgjør minst et hundretalls ulike kjemiske forbindelser. Man har liten eller ingen oversikt over uheldige samvirkning mellom alle disse stoffene eller mellom andre fremmedstoffer vi får i oss gjennom mat, medisin, drikkevann, nytelsesmidler m.m. Man vet bare at kreft- og allergifrekvens og andre sivilisasjonssykdommer er sterkt økende.

Kvalitetsforringning i næringsmiddelindustrien

Næringsmiddelindustrien står også for en annen type kvalitetsforringning gjennom hardhendt raffinering av f.eks. mel- og sukker- og saltvarer. Man tar dermed bort viktige essensielle mineraler og vitaminer og forringer matens fiberverdi for vårt tarmsystem. For å fordøye det hvite mel og sukker, må vi faktisk tære på kroppens eget forråd av både mineraler og vitaminer.

Vår behandling av matvarene på kjøkkenet gjennom hard koking / steking er ikke bare positiv. En burde unngå å forringe viktige verdier ved grønnsakene gjennom koking.

Svekket helse

Også vår spiseseddel virker totalt ugunstig, med alt for høyt protein- og fettforbruk. Proteinoverføringen settes nå stadig mer i fokus, da man etter hver får stadig flere beviser på at det er en viktig medvirkende faktor i mange av de stoffskifte- og hjerte/karsykdommer som rir vår kultur. Nitrogentilførselen blir for stor til kroppens behov og det dannes purinsyrer og andre uheldige syrekomponenter i kroppen. Det høye kjøttforbruk settes også i sammenheng med den økte frekvens av tarmkreft. Vårt fordøyelsessystem er temmelig sikker ikke bygd for mye kjøttkost, som er svært tungt fordøyelig mat. Anatomisk skiller rovdyrenes fordøyelsessystem seg fra menneskenes ved at tarmavsnittet er svær kort. Vårt er usedvanlig langt.

Alt i alt er dette svært viktige årsaksfaktorer til den svekking av helsen som gjør seg gjeldende i vår tid, og som er lett å registrere både i sykdomsstatistikk og blant de mennesker vi omgås med til daglig. Vi må heller ikke glemme et annet trekk ved vår levemåte. Det gjelder vårt kollossale forbruk av giftige nytelsesmidler (kaffe, te, alkohol, tobakk m.m) og den svært dalende fysiske aktivitet i en, for sinnet, oppjaget tid.

Kort levealder og svekkede arveanlegg

Den kjente danske naturlege (naturopat) Axel O. Hansen sa det slik for noen år tilbake at “av vårt lands (Danmark) 4½ mill. innbyggere er 1½ mill. alltid syke og de resterende 3 mill. aldri helt enestående sunne.” Han hevder at den forlengede levetid som i en årrekke opptrådte, men som nå synes å ha stoppet opp, i hovedsak er et resultat av de store endringer på det sosiale forholds område – særlig for barn og de eldre. Ernæringen eller legestanden blir tildelt liten fortjeneste for dette.

I Norden er den gjennomsnittlige levealderen knapt 70 år. Særlig for mannen avsluttes livet med en brå død som følge av hjerteslag, kreft, lungebetennelse m.m. I tillegg har de siste 10-15 år ofte være problematiske pga ulike sivilisasjonslidelser. A.O. Hansen påpeker dette som unormalt både for levetid og dødsmåte. Ut i fra diverse beregninger og vurderinger mener han at normal levetid ved riktig ernæring og sunt levesett skulle være 120 år, hvor mennesket i alle år ville leve med god helse og yte sitt beste helt opp i den høyeste alder. Døden ville inntre som en innsovning.

En betraktningsmåte for dette er at ville dyr i naturlig tilstand har en levetid på 7 ganger sin oppveksttid. Bortsett fra dette finnes det visse folkeslag, Hunzafolket, Abchansienfolket i Kaukasus, de ortodokse jøder m.f. som framviser en bemerkelsesverdig sunnhet og høy levealder. Man mener at den viktigste årsaken til dette kan føres tilbake til ernæringen.

Det kan selvfølgelig diskuteres om det er særlig ønsket med vesentlig økt levealder i vår overbefolkede verden. Men hvis vi synes at det er fornuftig at menneskene når sin fulle sunnhet hele livet, vil det umiddelbare resultat bli lengre levealder.

Gamle folk som unten vansker kan ta del i arbeidslivet, vil imidlertid representere et erfaringspotensiale og virke stabiliserende i et fornuftig innrettet selvbergingssamfunn. Et stabilt folketall avpasset til ressursgrunnlaget måtte selvfølgelig kjempes fram.

I dag får vi indisier på at vår ufullstendige ernæring og usunne levemåte generelt ikke bare svekker oss selv, men til og med våre arveanlegg som skal bringe nye slekter til jorden. De kommende generasjoners gener og mulige sunnhet er svekket fra fødselen av! I flere aviser i august kunne man lese en omtale av en nyere forskningsrapport om dette. Man har kommet frem til at vår sædkvalitet er dårligere enn før.

Naturhusholdets kosthold

Hvordan skal vi komme oss ut av vårt ernæringsmessige og helsemessige uføre i dag, og nærme oss opprustning til et eventuelt framtidig selvbergingssamfunn? Det vil si, hvordan kan vi greie dette ved å fokusere den viktige faktor ‘ernæringen’? Man kan prøve å skjele tilbake til det gamle naturhusholdets kostholdtradisjoner og dyrkningspraksis. La oss nevne noen positive sider ved dette. Dyrkningsmåten var jamt over lite miljøfiendtlig og uavhengig av kunstgjødsel, sprøytemidler og tung redskapsbruk. Matemnene var derfor i utganspunktet naturlige og sunne, Det gjaldt den vegetabilske mat som nok dominerte – hovedsaklig korn og poteter, pluss litt nepe, kål og frukt fra innmarka, og bær og litt ville vekster fra utmarka. Det gjaldt også den animalske mat fra husdyra til utmarkas vilt og fisken fra sjø og ferskvann. I tillegg var maten lite raffinert. Til grøt, flatbrød og lefse og senere til det gjærede brød var det lenge hele kornet, unntatt inneragner, som ble brukt. Nymalt kunne det også være. Slik er det ikke lenger.

Et annet positivt trekk var nøysom- og sparsomheten. Vi kan illustrere dette med noen eksempler. Matfat m.m ble gjerne grovskylt i en egen bolle. Sammen med annet spisbart avfall gikk det til gris og høner. På et slakt ble alt nyttet, selv smalleggene og kløvene på naut og sau. Av det fikk man den fine beinoljen (klauvfeita). Den ble brukt til smøring av rokker, klokker og gevær. Et annet “på-siden-eksempel” var at hinna rundt den nyfødte kalven ble tatt ut og tørket. De tynne hinna slipper lyset godt gjennom og ble brukt til “sjålykta”.

Nå var det ofte nødvendig å konservere mye av maten, oftest ved salting, litt tørking og surning av melk. Salting var f.eks svært kraftig for at man skulle være på den sikre siden. I det hele tatt hadde de gamle (særlig bondekona) stor kunnskap om mat og ferdighet, matkonservering og matlaging m.m. Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her, da det gamle kosthold hadde en rekke åpenbare svakheter som vi først nå begynner å få øynene opp for. Det samme gjelder dog i større grad dagens kosthold.

For oss nåtidsmennesker som synes klart å se at vår nåværende samfunnsform ikke kan holde frem i så alt for lang framtid, er den en større fordel å kjenne til en del av disse nye ting. Både for å forberede oss selv på hardere tider og kanskje aller mest våre etterkommer, men også for å råde bot på lite trivelige svakheter ved vanlig industrimat og liten selvforsyningsgrad.

Omtrent halvparten av matvarene vi kan kjøpe i norske dagligvarebutikker kommer fra fra utlandet. Så og si alle klesplagg man får kjøpt, er produsert i andre land hvor arbeidskraften er billig. De fleste elektriske artikler er også produsert på andre siden av kloden, for slikk og ingenting. Alt dette kan oppsummeres med ett ord: ‘sentralisering’.

På grunn av billig og effektiv transport kan vi sette bort en rekke arbeidsoppgaver til andre kontinenter – man kan produsere med høy effektivitet og i stor skala. Den største motivasjonen for disse løsningene er selvfølgelig økonomi, som i stor grad går foran hensyn til miljø, sikkerhet og rettferdighet.

For at dette systemet skal fortsette å fungere som idag, er vi avhengig av å kunne flytte varene over store avstander på relativt kort tid. Med andre ord; oljen er verdenssamfunnets ubestridte livsnerve. Uten denne grunnleggene ressursen vil sentraliseringen ikke la seg gjennomføre (eller forbli lønnsom). Oljeforbruket øker med høyt tempo – hva så med utvinningen? La meg introdusere dere for en viktig teori som alle bør ha en grunnleggende forståelse av:

“Peak Oil” – oljeproduksjonens øvre grense

Oljen er blodet i årene på verdenssamfunnet, og forutsetningen for opprettholdelsen av dens komplekse mekanismer – den er pulsen som muliggjør levestandarden vi nyter godt av. At oljen eksisterer er for de fleste en selvfølge, like normalt som at solen står opp om morgenen. Den sørger for at vi kan bevege oss over store avstander, kjøpe mat i butikkene og produsere en rekke oljebaserte forbruksgjenstander. Samtidig vet “alle” at oljen en gang kommer til å ta slutt, den kan ikke vare evig.

Men – kan vi forutsi når oljen kommer til å ta slutt?

Ja, uten tvil! – og her kommer “peak oil” inn i bildet. Det hele startet i 1956 med at Dr. M. King Hubbert offentliggjorde kalkulasjoner på når USAs oljeproduksjon kom til å nå sitt toppunkt. Hans dom var klar; USA ville nå toppen en gang på starten av 70-tallet, og ville etter dette avta gradvis (trykk på grafen for større bilde). Han ble latterliggjort for sine påstander fra mange hold, men ettersom tiårene gikk, viste det seg at mannens beregninger var skremmende nøyaktig. Gjennom 70- og 80- tallet dalte USAs produksjon, og importen fra andre nasjoner ble en tvingende nødvendighet. Det som var kilden til USAs uavhengighet og storhet, ble på noen tiår forvandlet til avhengighet og farlige forbindelser med ustabile oljenasjoner på andre siden av Atlanteren.

Prinsippene som Hubbert tok i bruk, har i nyere tid blitt oppdatert og overført til et globalt perspektiv. Toppunktet (peak oil) på verdensbasis har nylig blitt beregnet til å inntreffe i 2014. Undersøkelsen er utført av Department of Petroleum Engineering og Kuwait Oil Company, og ble offentliggjort i 2010 (lenke). Rapporten er på ingen måte enestående, men bekrefter det mange andre rapporter også har konkludert med. Vi nærmer oss toppen av oljens “gullalder”. I Norge nådde vi toppen rundt år 2000, og det er bare noen få nasjoner igjen som fortsatt ikke har opplevd en nedgang i utvinningen.

Konsekvensene av disse beregningene er enorme! Oljen vil selvfølgelig være tilgjengelig i mange tiår til, men prisene vil øke og produksjonen avta. Er vi forberedt på en hverdag med stadig mindre olje? Et annet aspekt har også gjort seg gjeldene de siste årene. Tidligere fattige land begynner nå å få fart på utviklingen og velstanden. Bare i Kina, hvor ca halvparten av verdens befolkning lever, steg etterspørselen med 28% i Januar, sammenlignet med samme måned ifjor.

Det er helt åpenbart at vi må tenke nytt for å løse denne enorme utfordringen. I mitt hode er problemstillingen todelt. På den ene siden må vi som verdenssamfunn utvikle gode og fornybare alternativer til olje. Her har vi et hav av gode løsninger å satse på – spesielt i vårt ressursrike land, Norge. Om man hadde brukt bare en brøkdel av oljefondet til fremtidsrettet energiforskning, ville vi ha vært langt på vei. Dette er den ene siden av saken.

Den andre siden utfordrer vår egen livsstil og hvordan vi benytter oss av ressursene vi har lokalt. Vi er en del av et samfunn som i skremmende grad har isolert individene fra hverandre, og som har fjernet vår uavhengighet når det gjelder mat, klær og andre grunnleggende behov. Lokal produksjon har blitt en kuriositet, og sentralisert produksjon en selvfølge. Ønsker vi et samfunn som blomstrer uten overforbruk av verdens ressurser, må vi gjøre radikale inngrep i vår egen tankegang og lokale samfunnsstruktur.

For å svare på problemstillingen i overskriften; ja, vårt nåværende forbruksnivå har definitivt en utløpsdato om vi ikke tilpasser oss virkelighetens begrensninger. Det er opp til oss å handle i henhold til den synkende oljeproduksjonen de neste tiårene. Men husk – å handle i panikk er aldri lurt. Valgene vi tar personlig og som samfunn må være gjennomtenkt og nøye debattert. Som jeg nevnte i forrige post: “ingen fremgang uten meningsbryting”!

Håper ikke artikkelen ble for dyster i tonen. Den er ment som et opplysende innslag og ikke som noen dommedagsprofeti. Neste post kommer i alle fall til å handle om hva du og jeg helt konkret kan gjøre, og hvilke initiativ som allerede eksisterer på verdensbasis. Det overrasket ikke meg, men de beste tiltakene som er i funksjon idag har startet som grasrotbevegelser. Jeg kommer også til å se på forskjellene mellom aktivistiske reaksjoner (demonstrasjoner osv) og den mer langsomme, proaktive og tålmodige tilnærmingen til utfordringene.

Jeg må også legge til at dette (relativt) korte innlegget ikke yter rettferdighet mot et så stort og komplekst emne. Har du spørsmål eller noe du ønsker å tilføye, så venter kommentarfeltet spent på din ytring!